Et spill for galleriet

Riksrevisjonens rapport om samfunnssikkerhet og beredskap gir ikke dekning for de dramatiske medieoppslagene. I tillegg misbrukes den politisk, og det blir dobbelt feil, skriver Morten Kinander og Torstein Ulserød på NRK Ytring.

Morten Kinander

Torstein Ulserød

Publisert: 17. juni 2015

Av Morten Kinander og Torstein Ulserød, jurister i Civita

21. mai la Riksrevisjonen frem en rapport om ”Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap”. Presentasjonen av rapporten var dramatisk. ”Jeg legger ikke skjul på at dette er den mest alvorlige kritikken vi har kommet med i min tid, ” uttalte riksrevisor Per Kristian Foss. Og videre: ”Etter at Giørv-kommisjonen la fram sine forslag til forbedringer høsten 2011, ser vi ingen vesentlig forbedringsevne i departementet.” Foss var ”personlig skuffet” over dette, og fremholdt at ”sikkerheten er svekket sammenlignet med hva den burde ha vært”.

Mediene og stortingspolitikerne fulgte opp, og skrudde opp dramatikken enda noen hakk. I Dagsrevyen 21. mai kunne NRK fortelle at ”etter terroren som rystet vårt land ” var ”skremmende lite forbedret for å stoppe nye anslag”. Arbeiderpartiets Hadia Tajik mente kritikken var ”svært alvorlig”, og Venstres Abid Raja uttalte at ”hvis vi skulle oppleve en ny krisesituasjon i nærheten av 22.7, ligger det an til en nesten nasjonal kollaps av beredskapssystemet.” Problemet er bare at Riksrevisjonens rapport bare omhandler forhold som er relevante for 22/7-scenarier i begrenset grad, og da bare på en nokså fjern og avledet måte.

Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité besluttet å avholde høring allerede lørdag 6. juni. Leder av komiteen, Martin Kolberg, ”sverget ved Trygve Bratteli” på at han ikke hadde “noen ambisjon om å lage unødvendig politikk ut av dette”.

Så hva handler denne rapporten egentlig om? Riksrevisjonen har sett nærmere på tre områder innenfor Justisdepartementets ansvarsområde: Samordningen av beredskapsarbeidet, herunder oppfølging av andre departementer og fylkesmenn, etatstyringen av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), samt DSBs interne virksomhetsstyring. Riksrevisjonen konkluderer med at det er ”alvorlige svakheter” på disse områdene. Poenget i denne sammenheng er imidlertid ikke å evaluere Riksrevisjonens konklusjoner. Det har andre gjort, uten at vi tar stilling til den kritikken her.

En begrenset rapport

Det som imidlertid er klart, er at Riksrevisjonens rapport gjelder en begrenset del av både beredskapspolitikken generelt og Justisdepartementets ansvarsområde spesielt. Det er en lang rekke sentrale temaer innenfor beredskapsfeltet som rapporten ikke behandler. For eksempel er forsvaret, store deler av politiets ansvarsområder, og samarbeidet mellom politi og forsvar, ikke vurdert i rapporten. Rapporten handler om en avgrenset del av det sivile beredskapsarbeidet, for eksempelvis håndtering av elforsyning, ekstremvær, og strålevern. Rapporten handler dessuten i liten grad om den operative delen av disse beredskapsstrukturene, men om samordning og etatstyring på byråkratisk nivå. Det kan selvfølgelig være viktig nok, og dersom det er alvorlig svikt i dette, kan det ha konsekvenser for den operative delen. Men en slik analyse kan vanskelig brukes som grunnlag for å felle noen generell dom over situasjonen med hensyn til beredskap og sikkerhet. Men det er slik rapporten har blitt presentert i mediene, med god hjelp fra Riksrevisor Per Kristian Foss, og omtalt av sentrale stortingspolitikere. Og hvordan formelle, ikke-operative rapporteringskanaler når det gjelder ekstremvær, har sammenheng med det som var bakgrunnen for svikten 22/7, er i hvert fall ikke klart ut fra rapporten. Det er altså en grov fortegning å si at ingenting har blitt bedre siden 22/7. For en av hovedkonklusjonene til Riksrevisjonen var at det ikke var klart om det hadde blitt bedre.

At mediene bruker Riksrevisjonens rapporter til å lage dramatisk anlagte og ukritiske oppslag, er én ting. Men når Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité avholder en høring, er det å forvente at man bygger på et dekkende grunnlag. Men flere av komiteens medlemmer, blant annet lederen, så ut til å ha en annen agenda under høringen 6. juni. Denne så ut til å handle om at alle som var innkalt skulle underkaste seg Riksrevisjonens konklusjoner. Da dette ikke skjedde, ved at alle utviste tilbørlig ”ydmykhet”, som Kolberg uttrykte det til VG, skapte det betydelig irritasjon.

DSBs direktør Jon A. Lea stilte under høringen spørsmål ved Riksrevisjonens konklusjon om at funnene i rapporten ”innebærer alvorlige svakheter i utøvelsen av samordningsansvaret, og at det avdekker store svakheter i samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet.” Dette forsøket på nyansering, og i noen grad kritikk, av Riksrevisjonens vurderinger og uttalelser, satte, i følge Martin Kolberg, ”komiteen i en vanskelig situasjon”. Kolberg oppfattet det Lea hadde sagt som at han ”mener at Riksrevisjonens rapport er helt feil, og at alt er i orden i dag slik at vi kan ha trygghet for at direktoratet gjør det de skal på alle vis”. Hvis man leser referatet fra høringen, er det umulig å skjønne hvordan Kolberg kan ha oppfattet det slik. Men Kolberg var neppe særlig interessert i diskutere substans. For, som han uttalte: ”ingen (..) kan hevde at riksrevisor Per Kristian Foss er hvem som helst i en sånn sammenheng som dette (..). Det er all mulig grunn for komiteen og Stortinget til å feste om ikke hundre prosent lit til, så i hvert fall stor oppmerksomhet til det han sier.” Man skulle altså legge rapporten nesten ukritisk til grunn. Det er generelt sett en dårlig idé, og han sto ikke alene om denne.

For eksempel kunne ikke SVs Bård Vegard Solhjell forstå Leas redegjørelse ”på annen måte enn egentlig et generaloppgjør med Riksrevisjonens rapport.” Abid Raja mente man ”burde (..) passe seg for å gjøre det” Lea hadde gjort.

Justisminister Anundsen understreket at han mente ”påpekningene Riksrevisjonen har, er viktige og riktige”. Og la til: ”Jeg mener Lea også sa det”, hvilket han jo hadde gjort. Men flere i komiteen var ”urolige”, som Kolberg uttrykte det, på grunn av det Lea hadde sagt, og var misfornøyd med at Anundsen ikke hadde ”tatt avstand fra” uttalelsene til Lea.

Denne høringen viste at enkelte stortingsrepresentanter ikke er villige til å behandle en slik sak fra Riksrevisjonen seriøst. I stedet brukes kontrollkomiteens høring som en arena for et slags politisk spill som i hvert fall ikke bidrar til å gjøre forvaltningen bedre. At mediene kaster seg på, og er totalt uinteressert i stille kritiske spørsmål både til Riksrevisjonen og politikere på Stortinget, forsterker problemet.

Kronikken var publisert på NRK Ytring onsdag 17. juni 2015.