Hva skjer med beredskapen etter koronakrisen?

Statens kjerneoppgave med å ivareta borgernes sikkerhet har kommet i forgrunnen og vil trolig være i fokus i tiden som kommer. Vi kan forvente diskusjoner omkring fire sentrale problemstillinger.

Bård Ludvig Thorheim

Publisert: 25. mai 2020

Koronaviruset tester vår nasjonale evne til krisehåndtering og vår beredskap. Siden det er en pandemi, er det til en viss grad mulig å sammenligne respons, strategier og utfall i ulike land for både helsesituasjonen og hvordan andre sentrale samfunnsverdier ivaretas.

Statens kjerneoppgave med å ivareta borgernes sikkerhet har kommet i forgrunnen og vil trolig være i fokus i tiden som kommer. Vi kan forvente diskusjoner omkring fire sentrale problemstillinger.

For det første kan vi se for oss en debatt om hvor omfattende beredskapstanken skal være i samfunnet. Oppslutningen om prioritering av høye forsvarsbudsjetter er styrket, en åpenbar forsikring i borgernes og landets sikkerhet. Men hvor beredt skal vi som samfunn være på hele spekteret av trusler av ulik sannsynlighet og konsekvenser, og til hvilken pris? Det har for eksempel blitt klart at matvaresikkerheten er relativt god, med unntak av for korn, hvor Norge har anledning til å importere fra omtrent 70 ulike land, flere nære allierte. Spørsmålet er om dette er godt nok, om vi kan leve mer på andre produkter i en situasjon som truer matvaresikkerheten, og hvor høy pris vi er villige til å betale for å være helt selvhjulpne på dette området i en prioritering opp mot andre gode formål for bruk av statens ressurser.

Et annet område er medisiner. Flere livsviktige medisiner fremstilles av virkestoffer som kun fremstilles i Kina og delvis i India. Insulin er et eksempel på en medisin som vi raskt kan gå tom for i Norge i en krisesituasjon hvor handel er redusert, enten av politiske eller andre grunner. I hvilken grad skal vi som samfunn bygge opp evne og lagre av virkestoffer til å fremstille livsviktige medisiner ut fra en beredskapstankegang? Er det mulig å se for seg avtaler og samarbeid med andre allierte land for å stå godt rustet sammen til en lavere kostnad? Private helse- og bioteknologiselskaper vil trolig anses som mer strategiske i tiden fremover ut fra en beredskapstankegang. I Norge har vi mange gode gründerbedrifter innenfor dette området, men få norske bedrifter evner å vokse seg store innen legemiddelbransjen.

Lagerbeholdninger av smittevernsutstyr er en type beredskapsplanlegging som er intuitiv, men som etter tiår uten bruk raskt kan bli en taper i runder med innsparing i budsjetter. Dette er et generelt problem ved beredskapsfeltet. En krise skjerper beredskapen, det skapes nye og mer omfattende planverk, og det øves mer. Men over tid er det likevel en tendens til at beredskapen blir slakkere. Et eksempel kan være atomberedskapen, som er langt lavere nå enn på 1980-tallet, på tross av at det er rikelig med kjernevåpen i verden.

For det andre vil det være naturlig, som del av evalueringen av koronahåndteringen, å komme inn på ansvarsforhold og organisering i krisehåndteringen. Hver statsråd er ansvarlig for et avgrenset fagfelt og sektor. I krisetider blir statsministerens rolle for koordinering av innsatsen på tvers av sektorer helt avgjørende. Strukturer for mer effektiv samhandling i regjeringsapparatet har i liten grad blitt formalisert, og det er naturlig å ta det opp til diskusjon igjen. Hva er erfaringene så langt med opprettelsen av krisestøtteenheten i Justisdepartementet, økt møtefrekvens i Regjeringens sikkerhetsutvalg og beredskapsutvalget, og bruken av Kriserådet?

For det tredje, og relatert til forrige punktet, er stadig flere av krisescenariene som vi kan se for oss transnasjonale eller grenseløse, slik som koronaviruset. Vi kan også se for oss angrep mot samfunnsverdier som andre land står bak, gjennom fordekte operasjoner, eksempelvis desinformasjonskampanjer og angrep på digital infrastruktur.

Dette er scenarier som krever en tverrsektoriell respons. Den nye samfunnssikkerhetsmeldingen skulle vært lagt frem i april 2020 og er bebudet å belyse hvordan statssikkerhet og samfunnssikkerhet må ses mer i sammenheng i krisehåndtering og beredskapsplanlegging. For et land med Norges geopolitiske plassering er det viktig at forsvar, sivilforsvar, justissektoren, Helse- og Utenriksdepartementet kan samhandle effektivt for de mest sannsynlige og kritiske scenariene. På regionalt og kommunalt nivå må det likeledes være gode beredskapsplaner og øving på hendelser som krever respons på tvers av sektortenkningen.

For det fjerde er spørsmålet hvor langt vi kan komme i å sette internasjonale strukturer i stand til å respondere mer effektivt på globale trusler slik som koronaviruset. Med økt geopolitisk rivalisering er mulighetsrommet mindre for å sikre sterke internasjonale institusjoner en rolle, eksempelvis WHO og FN. Spørsmålet er om NATO kan ta en større rolle i beredskapsplanleggingen for trusler av mer sivil art, eksempelvis på helsefeltet.

Den norske lederrollen for å utvikle en globalt tilgjengelig vaksine kan vise seg å være blant de viktigste tiltakene for at smitteverntiltak også i Norge kan avsluttes helt, tidligere heller enn senere. Sluttfasen av koronahåndteringen vil trolig handle mer om evnen til effektiv internasjonal koordinering heller enn nasjonale tiltak.

Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her: