Demokrati

Hvor uenige kan velgerne være?

Den amerikanske president-valgkampen preges av sterk partiidentitet og ideologisk konflikt. Vil den norske valgkampen også bli slik i året som kommer?

Jan Erik Grindheim

Publisert: 13. oktober 2020

Den amerikanske president-valgkampen preges av sterk partiidentitet og ideologisk konflikt. Vil den norske valgkampen også bli slik i året som kommer?

Vi har nettopp vært gjennom den første tv-debatten mellom president Donald Trump og utfordreren Joe Biden i årets amerikanske presidentvalgkamp. Den endte nærmest i kaos. Da visepresidentkandidatene deres møttes i etterkant, gikk det adskillig roligere og mer dannet for seg, men de politiske forskjellene mellom de to politiske partiene i USA kom likevel tydelig frem. Det er dette vi må ta tak i når vi skal prøve å forstå amerikansk politikk.Hvem stemte Trump, hvem stemte Clinton?

Da Trump vant presidentvalget i 2016, var det etter manges mening en reaksjon på en politisk utvikling i USA som har gått i feil retning for mange mennesker. Hvor ofte har vi ikke hørt om den typiske Trump-velgeren som en voksen hvit mann som har mistet arbeidet sitt i industrien på grunn av globaliseringen. Dette er til en viss grad riktig, men dette er bare én av Trumps velgergrupper, en svært viktig en riktignok, men mange av de lavest lønnede og arbeidsledige i USA er slett ikke eldre hvite menn som har vært offer for globaliseringen, men yngre afro- og latinamerikanere, og de stemmer nesten utelukkende på demokratene.

Som Pew Research Center i USA har vist gjennom omfattende spørreundersøkelser av amerikanske velgere i etterkant av det forrige presidentvalget, var de som klarest støttet Trump kvinner og særlig menn som ser på seg selv som kristne og lever i ekteskapelige forhold. Mens demokratene i første rekke mobiliserte velgergrupper som i langt større grad er opptatt av det som i USA blir kalt identitetspolitikk, for eksempel rettigheter for etniske og seksuelle minoriteter, samtidig som det demokratiske partiet de siste årene har gått sterkt frem blant høyt utdannede og velstående amerikanere bosatt i storbyene. Demokratiske velgere er også generelt sett yngre enn de republikanske, og det er flere kvinner enn menn som stemmer på demokratene.

Det mest interessante med amerikansk politikk er kanskje likevel at på tross av store variasjoner i velgergruppene til de to partiene, er partiidentiteten hos amerikanske velgere veldig sterk, og den har de senere årene utkrystallisert seg i en like sterk ideologisk polarisering av velgerne. Ved presidentvalget i 2016 sa godt over 90 prosent av velgerne på begge sider at de primært stemte på det demokratiske partiet fordi de var demokrater og på de republikanske partiet fordi de var republikanere. Hvem presidentkandidaten var, så ut til å bety langt mindre.

Slik kan det også bli i årets valg den 3. november. Ikke minst fordi amerikanske velgere ser ut til å være svært delt i ideologiske spørsmål. I den samme undersøkelsen hvor den sterke partiidentifikasjonen kom frem, viste det seg også at på ti ideologiske spørsmål om slike ting som synet på rase, homoseksualitet og sosial omfordeling, var det nesten hundre prosent av de som kom ut som liberale som stemte på demokratene og nesten hundre prosent av de som var konservative som stemte på republikanerne.

Et presidentvalg i USA kan neppe lære oss så mye om hvordan det vil gå i det norske stortingsvalget i 2021, men også her til lands har vi i de siste valgene sett en klarere ideologisk todeling av politikken i en borgerlig og sosialistisk blokk. Det er likevel lite som tyder på at norske velgere vil bli så ideologisk polarisert som i USA. Det er mange grunner til dette, men avtagende partiidentifikasjon og mindre klassestemmegivning ser over tid ut til å ha gitt flere velgere på vandring ved norske stortingsvalg.

Dette skaper andre utfordringer, særlig for det vi ofte kaller de to styringspartiene i norsk politikk, Høyre og Arbeiderpartiet. Ved valget i 2017 mistet disse to partiene flere velgere til sine potensielle samarbeidspartnere på høyre og venstre side enn over denne skillelinjen. Og slik vi har sett under Erna Solbergs to koalisjonsregjeringer og Jens Stoltenbergs rødgrønne koalisjon før dette, har det ofte vært vanskeligere å holde deres egne koalisjonspartnere i ørene når det gjelder enkeltsaker enn å vise seg som et ideologisk alternativ til motparten.

Mye av forklaringen på dette ligger i at de norske politiske partiene er dannet på et annet grunnlag enn de amerikanske, og mens de amerikanske partiene egentlig mer fungerer som valgkampmaskiner hver gang det er et valg på gang, er de norske partiene organisasjoner som kontinuerlig utformer politikken langs noen grunnleggende skillelinjer hvor det i den kommende valgkampen antagelig vil bli sentrum-periferi som blir den sterkeste, og deretter uenigheter langs høyre-venstre-aksen og i spørsmål knyttet til forpliktene internasjonalt samarbeid og globalisering, og da primært EØS-avtalen og Norges forhold til EU. Men disse skillelinjene krysser ofte hverandre, og gjør at det kanskje er vanskeligere for norske velgere å finne sitt parti, men samtidig gir det et langt mindre polarisert samfunn enn det vi har sett utvikle seg i USA de senere årene.

Artikkelen er publisert i Fædrelandsvennen 10.10.2020.