«Kardemomyang»: En vei ut av uføret

Festspillene har malt seg opp i et hjørne ved å sette opp «Kardemomyang». Ville sultne nordkoreanere sette pris på at myndighetene sender velfødde kaderungdommer til Norge for å spille trekkspill eller synge kardemommesanger på norsk for et finkledd middelklassepublikum som lar seg more over dette? Hvem vil egentlig, når man får tenkt seg om, være klakører for et slikt spetakkel? Men det finnes en mulig vei ut av uføret for direktør Beyer, skriver Bård Larsen i BT.

Bård Larsen

Publisert: 26. februar 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Kunstneren Morten Traavik gjør som han pleier, nå sist i BT (23.2): Den frie kunsten er uangripelig. Han møter derfor sine kritikere med personangrep og spydigheter uten å ta i kritikken.

Når Traavik glimtvis søker å forklare sitt konseptuelle utgangspunkt får vi høre at norsk og nordkoreansk propaganda i stort og smått går ut på det samme.

Det er også utgangspunktet for forestillingen under Festspillene, hvor Thorbjørn Egners Kardemomme by, ifølge Traavik, er eksempel på sosial kontroll som er beslektet med nordkoreansk totalitarisme.

Det er for øvrig interessant at Traavik mener seg å være et offer for sensurholdninger med nazistiske drag. Traavik og Festpillenes samrøre mellom norsk kunst og totalitære kulturmyndigheter har vi nemlig ikke sett maken til siden mellomkrigstiden, gjennom biennalen «Zeitgenössische Norwegische Malerei und Skulptur» i Berlin i 1933. Utstillingen fikk skryt i nazipressen, fordi kunsten var figurativ og kompatibel med Entartete-kampanjen nasjonalsosialistene rettet mot all ugermansk kunst.

På dette tidspunktet hadde de tyske nazimyndighetene begynt å fengsle frie kunstnere. Ifølge Aftenpostens Berlinkorrespondent Axel Thorstad hadde utstillingen en ikke så rent liten kulturpolitisk betydning. De norske kunstnerne sto de ledende tyske kunstnere nær, mente han: «Dermed er rettesnoren egentlig gitt for det nye regimets kunstpolitiske innstilling.» Kritikken var selvsagt massiv.

Når Morten Traavik og Festspillene skal sette opp et lystspill i samarbeid med nordkoreanske kulturmyndigheter, er det altså rimelig taust. Formelt samarbeid med et totalitært regime med så grove forbrytelser mot menneskeheten på samvittigheten kan i en historisk kontekst vanskelig oppfattes som annet enn tankeløst medløperi. Tidligere har Kulturrådet bidratt med millionsummer til lignende samarbeid med Nord-Korea.

Så hva skyldes disse prioriteringene? Noen mener at de aldri vil vurdere kunst med politiske briller, men er det virkelig mulig? Hvordan bedømme dette «kunstfaglig»?

Den dagen Festpillene viser kunstprosjekter som nyanserer bildet av det høyreekstreme Jobbik i Ungarn eller Gyllent Daggry i Hellas – i nært samarbeid med disse partiene – da kan vi tro på at dette bare handler om kunst. Men vil vi det?

Det er svært sannsynlig at kulturlivet ville sprekke av sinne den dagen et slikt prosjekt fikk offentlig støtte. Hvis svaret til Festspillene er nei til slike samarbeider – hva er det da ved nordkoreanske kulturmyndigheter som gjør dette annerledes?

Kunsten skal selvsagt være fri. Men store offentlige teatre og arrangører er heller ikke forpliktet til ikke å gjøre kvalitative eller moralske vurderinger. Man må derfor gjøre et utvalg av hva man ønsker å støtte. Det betyr ikke at det man ikke støtter, sensureres.

De fleste forstår nok at det innen kunst og kultur finnes moralske grensedragninger som selv den mest innbitte postmodernistiske kunstviter må ta hensyn til. Hvis denne grensen ikke går ved Traaviks konseptuelle prioriteringer, som etter min mening er en dehumaniserende lek med fortrykkets symbolspråk, på regimets egne premisser, så bør i alle fall grensen gå ved den formaliserte alliansen med et genocidalt regime. Her imploderer selve essensen i det Traavik og hans norske samarbeidspartnere formulerer som et brobyggerprosjekt.

Nord-koreanernes Bergensbesøk kan være med og gi impuls til endring, håpet festspilldirektør Anders Beyer i Bergens Tidende. Men her bygges ikke bro mellom kunstnere på kunstnernes egne premisser. Kommunikasjonen går bare én vei.

Det nordkoreanske sivilsamfunnet, i den grad det gir mening å snakke om slikt, har ingen stemme. Ved retur til hjemlandet vil selvsagt ikke de nordkoreanske artistene, håndplukket av terrorregimet, formidle noe som helst av signifikant verdi til sine gjennomkontrollerte medborgere. Hvis de har livet kjært.

Men det finnes en mulig vei ut av uføret for direktør Beyer, som det ikke burde være noe i veien for: Å arrangere et godt synlig symposium parallelt med «Kardemomyang», hvor menneskerettighetsbruddene i Nord Korea og – hvorfor ikke – den frie kunstens vilkår i landet blir grundig belyst. Her kan man invitere kjennere fra inn- og utland for å jevne ut bildet av syngende og potemkinglade propagandister i regimets tjeneste.

Slik kan faktisk lystspillet gi en viss mening, når det kontrasteres med den brutale virkeligheten den vitterlig er en karikatur av.

Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 26.2.14.