Klimakonfliktene: Frykt, hastverk og et hardt debattklima kan føre til at vi tar dårlige beslutninger

Kan klimadebatten bli like polariserende og uforsonlig som innvandringsdebatten har vært? Kristin Clemet i Aftenposten.

Publisert: 2. april 2019

Rett etter nyttår skrev jeg en blogg om det jeg trodde kunne komme til å prege den politiske debatten i 2019.

Inspirasjonen fikk jeg fra Danmark, der det kan registreres en klar endring i velgernes interesse for klima. Ifølge meningsmålinger er miljø- og klimasaken nå viktigere enn innvandring for danske velgere.

Enkelte tolker skolestreikene og en viss fremvekst for Miljøpartiet De Grønne i Oslo som et tegn på en stigende interesse for klimasaken. Noen mener til og med at det er begynnelsen på et «opprør».

Partiene konkurrerer om å være grønnest mulig. De som stiller seg litt utenfor, blant annet for å forsvare de som trenger å bruke bil i distriktene, er Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Men alle partier er mer opptatt av klimaet enn de var før.

Bildet er likevel ikke entydig. Miljøsaken står sterkere i byene enn i distriktene, og den står sterkere blant unge enn eldre. Mens barn og unge streiker, er det Senterpartiet som vokser mest. Velgernes interesser er dessuten ofte flyktige. Finanskrisen, flyktningkrisen og oljekrisen var alle hendelser som raskt satte sitt preg på velgernes preferanser.

Mange har antagelig et uklart bilde av hva som er forskjellen på partienes klimapolitikk. Hvilke konflikter trer frem dersom klimadebatten blir mer intens og tilspisset? Kan debatten bli like polariserende og uforsonlig som innvandringsdebatten har vært?

Radikale og illiberale tiltak

Vi vil få en debatt mellom de som mener at det er krise, og at det må gjennomføres svært radikale tiltak, og de som mener at vi har tid til å gjennomføre en gradvis og mindre drastisk politikk. Stadig flere ser ut til å mene det første. Enkelte går så langt at de antyder at demokratiet ikke vil greie å løse problemene, og at vi derfor må ty til illiberale tiltak. De 25 kulturpersonlighetene som skrev et opprop i Aftenposten forleden, kom med et lignende budskap.

Paul M. Romer, som nylig mottok Nobelprisen i økonomi, og som har implementert hensynet til miljøet i de økonomiske modellene sine, er av en annen oppfatning. Han sier til avisen The Guardian:

«Når vi starter med å redusere karbonutslippet, vil vi bli overrasket over at det ikke er så vanskelig som fryktet. Farene med de alarmerende spådommene er at de får folk til å føle seg apatiske, og at det ikke er mulig å gjøre noe. Det er fullt mulig, selv nå, å redusere utslippene og samtidig øke levestandarden. Gjør vi det rette, kommer livene våre til å bli bedre. Men tiden for å gjøre det rette er nå.»

Romer berører med dette også en annen viktig debatt mellom de som tror at klimaproblemene kan eller må løses med økonomisk vekst, og de som mener at vi må ha nullvekst eller negativ vekst for at kloden skal overleve.

Spørsmålet om fordeling

I Norge er det blant de politiske partiene bare Miljøpartiet De Grønne som tydelig gir uttrykk for at økonomisk vekst ikke er forenelig med en løsning på klimaproblemene. Også Rødt går langt i å hevde at den økonomiske veksten må avskaffes, men da gjennom en «sosialistisk økonomi» som sikrer at de som har lite, skal kunne øke sitt forbruk på bekostning av dem som har mye.

Det er ikke lett å forestille seg hvordan vi skal kunne skape et økonomisk system som går i null eller minus. Jeg tror det forutsetter at det innføres sterkt illiberale tiltak. I tillegg blir fordelingsspørsmålet prekært, og vi må regne med et hardt og konfliktfylt samfunn. Selv i vårt land, der «samfunnskaken» har vokst mye nesten hvert år i et par hundre år, har vi av og til ganske harde diskusjoner om hvordan vi skal fordele «kaken». Jeg tør nesten ikke å tenke på hvilket samfunnsklima vi ville få dersom vi hvert år skulle fordele en stadig mindre «kake».

Jeg tror økonomisk vekst er forenelig med og nødvendig for å løse klimaproblemene. Men fordelingsspørsmålet kan bli vanskelig likevel. Vi vil derfor få debatter mellom de som lett kan endre adferd og/eller betale for fortsatt miljøskadelig adferd, og de som hverken har mulighet til å endre adferd eller har råd til å betale for miljøskadelig adferd.

Gulrot eller pisk

Et typisk eksempel er bruk av bil: Hvis man har god økonomi eller bor i by, er det lett å kjøpe en elbil, betale for dyre fossilbiler eller greie seg med kollektiv transport. For en som har dårlig råd og/eller bor i et område med lange avstander og dårlig kollektivtilbud, er ikke valgmulighetene like mange. Dermed vil bil- og drivstoffavgifter ramme forskjellig, noe som i verste fall kan skape sosial uro, slik «de gule vestene» i Frankrike og kanskje også bompengemotstanden i Norge er eksempler på.

Et viktig spørsmål er dermed hvordan vi kan kompensere dem som kommer dårligst ut. Regjeringen har varslet at den vil trappe opp CO2-avgiften og samtidig redusere skatter og avgifter for berørte grupper.

Denne problemstillingen bringer også tanken hen på spørsmålet om gulrot eller pisk. Vi kan få en mer konfliktfylt debatt mellom de som mener at vi hovedsakelig må straffe dem som har en miljøskadelig adferd, og de som mener at vi primært bør belønne, det vil si subsidiere, dem som velger miljøvennlig.

Marked og mennesker

Kun pisk er neppe nødvendig. Det vil også være argumenter som taler for å bruke positive incentiver for å bevege marked og mennesker i riktig retning. Den dagen det blir like uglesett å kjøre en forurensende bil som det i dag er å røyke, vil det skje noe. Vi ser det allerede der mange har hatt råd til å kjøpe elbiler.

En annen debatt som kan komme sterkere, er mellom de som mener at vi først og fremst må ta et personlig ansvar for å legge om livsstilen vår, og de som mener at dette ikke primært er et spørsmål om hva vi gjør selv, men hva vi kan få markedet og politikken til å gjøre.

Det mest sannsynlige er nok at begge deler trengs, og det er heller neppe noen som er mot at vi flyr mindre, sorterer søppel og spiser mindre rødt kjøtt. Spørsmålet er bare hvor mye det hjelper og hvor mye moralisering og regulering vi skal tåle. Selv syns jeg vi bør prioritere «dulting» fremfor pekefingre og tvang så langt det er mulig.

Moralske argumenter

Til sist vil vi selvsagt fortsatt ha en debatt mellom de som er mest opptatt av hva vi samlet sett får til globalt, og de som mener at det både er nødvendig og mest moralsk at vi prioriterer å gjennomføre strengere tiltak i Norge. Skal vi prioritere de mest effektive tiltakene, eller også se hen til moralske argumenter for å gjøre mer selv?

Denne debatten får blant annet følger for hva vi skal mene om fortsatt olje- og gassutvinning på norsk sokkel. Er det et gode, fordi alternative energikilder er mer forurensende? Eller unnlater vi å ta eget ansvar, hvis vi ikke avslutter leting og produksjon snarest mulig? Det ser ut til at dette er den mest symboltunge konflikten i klimadebatten i Norge i dag.

Klimaproblemene skremmer, og det må handles raskt. Men frykt, hastverk og et hardt debattklima kan også føre til at vi tar dårlige beslutninger.

Derfor gjelder det å skynde seg langsomt.

Kronikken var publisert i Aftenposten 31. mars 2019.

Publisert: 3. februar 2023