Demokrati

Koronakrisen vil gjøre oss enda strengere

Det er få vestlige kulturer som er mer egnet til å skape et autoritært samfunn enn den norske, skriver Torkel Brekke.

Publisert: 16. mai 2021

Jeg er redd for hva andre tenker om meg. Jeg er tross alt norsk. Det er 60 år siden Stanley Milgram publiserte en artikkel med tittelen Nationality and Conformity i tidsskriftet Scientific American. Her oppsummerte han funn fra psykologiske eksperimenter utført i Norge og Frankrike. Eksperimentene var designet for å sammenligne de to nasjonene med hensyn på konformitet. Hvem var mest tilbøyelige til å følge gruppepress? Milgram fant at nordmenn var betydelig mer konforme enn franskmenn, og han sa at det var «very puzzling that the Norwegians so often voted with the group, even when given a secret ballot».

Norge i 2021 er ikke det samme som i 1961 da Milgram publiserte sin artikkel. Og heldigvis er det psykologer som har gjort lignende forskning ganske nylig. Mest kjent er amerikanske Michele J. Gelfand, som i 2011 (sammen med et stort forskerteam) publiserte en studie som målte hvor 33 forskjellige land plasserer seg på en skala fra løs til stram (engelsk: tight) nasjonal kultur. I en stram kultur er det sterke normer og lav toleranse for adferd som avviker fra normalen, mens i en løs kultur er det svakere normer og mer toleranse for annerledes oppførsel.

Er det ikke Peer Gynt og Askeladden som kroppsliggjør den norske folkesjela? Individualisten og eventyreren? Tja. Norge var det klart strammeste av alle de vestlige landene i studien til Gelfand o.a. Bare fem land var strammere enn Norge blant de 33 som forskerne undersøkte, og alle disse ligger i Asia, som for eksempel Singapore og Sør-Korea. Den norske organisasjonsforskeren Vidar Schei har sammen med Gelfand diskutert Norges plass i forskningen i en åpent tilgjengelig artikkel i tidsskriftet Magma.

Jeg tror folk som er betalt for å forstå kultur, som sosiologer og antropologer, med fordel kunne vært mer på banen under covid-19-pandemien. Den har vist oss sider ved det norske samfunnet som er interessante og viktige, men kultur- og samfunnsviterne har stort sett latt medisinere få rampelyset. Det siste året har vært preget av råd og påbud gitt av leger. Det trenger vi selvsagt. Men noen ganger har rådene basert seg på implisitte argumenter om menneskelig adferd, eller om juss og moralfilosofi. Det er bare å se på de helnorske debattene om alkohol og pandemi. Det er ingen grunn til å anta at en medisiner, i hvert fall ikke en virolog, vet om alkohol påvirker smittesituasjonen. Den mest sosiale drikken i Norge er kaffe, men ingen har foreslått å forby kaffedrikking for å stoppe korona.

Det er en rekke grunner til at det er viktig å forstå norsk kultur. Den påvirker deg og meg hver eneste dag. Kulturen styrer hvordan vi oppfører oss og hva vi tenker og mener, selvsagt i samspill med biologiske prosesser. Kulturen er per definisjon noe vi deler, men den er også et operativsystem i hjernen og kroppen vår. Den kulturelle stramheten i vår norske kultur speiles i psykologiske prosesser på individuelt nivå. I Norge er dagliglivets situasjoner mer begrensede, de har rett og slett langt strammere regi, enn i løse kulturer. Det betyr for eksempel at det er sterke forventninger til hvordan du skal oppføre deg i en park, i en restaurant, i en bank, på en fest, eller i et klasserom.

Skal vi være stolte eller flaue over at vår kultur er stram og konform? Ingen av delene, spør du meg. Men vi bør være klar over det, vi bør forstå det. Stramhet og løshet har fordeler og ulemper på hver sin måte. Stramme kulturer er bedre skikket til å møte trusler fordi de er flinkere og kjappere til å koordinere folks adferd, til å få folk til å gå i takt, og gjøre det de blir fortalt. Trusler – som sult, krig, sykdom eller naturkatastrofer – tenkes å være en årsak til kulturell stramhet i Gelfands forskning. Vi snakker altså om tilpasninger til økologiske realiteter. Vi har nettopp gjennomlevd en trussel i form av sykdom, og kulturell stramhet er sannsynligvis en avgjørende brikke i en god forklaring på at Norge har klart seg relativt bra gjennom pandemien.

Men stramme kulturer har også mørke sider. Løse kulturer (som for eksempel Nederland, Estland eller Israel) er mer kreative fordi de tillater mer avvikende tenkning. Og stramheten handler om hverdagslivet vårt. Vi som lever i stramme kulturer, vil ofte ha en opplevelse av at vårt handlingsrom er begrenset, at handlingene våre overvåkes og vurderes av andre, og at det finnes straff, som for eksempel sosial utestenging, som konsekvens av å bryte normene. Det at Norge har en streng nasjonal kultur, kan være en relevant bakgrunn for å forstå en del av debattene vi har hatt om hvordan individer og grupper overholder regler under pandemien.

Men min bekymring handler om grenseflaten mellom kultur og politikk. Jeg tror covid-19 vil gjøre Norge enda strammere, enda strengere, som nasjonal kultur. Vi er blitt vant til å se stygt på dem som ikke har munnbind i butikken. Vi er blitt vant til å baksnakke bekjente som har en gjest for mye på besøk. Høie og Nakstad sitter på skulderen din og blir veldig skuffet om du klemmer bestemor eller glemmer håndspriten. Stramhet er ikke bare negativt, som sagt. Hvis vi i fremtiden opplever en ny stor trussel, som et langt farligere virus, kan den være til hjelp igjen.

Men vi bør ikke glemme at både Milgrams klassiske forskning om konformitet og Gelfands nyere forskning om stramhet har viktige politiske dimensjoner. Milgram ble berømt mest fordi han designet banebrytende eksperimenter for å vise hvordan folk følger ordre fra autoritetspersoner også når det innebærer å skade andre mennesker. Lydighet (obedience) var nøkkelbegrepet hans. Det store bildet er at stramme kulturer har større autoritære tendenser enn løse kulturer.

Faren er ikke overhengende her. Norge har solide institusjoner og et velfungerende politisk system. Og vi er rike. Alt dette beskytter. Men det siste året har vi sett urovekkende tendenser i flere land vi oppfatter som bunnsolide liberale demokratier. Det er fullt mulig å tenke seg en situasjon i Norge der det knaker i institusjonene og politisk populisme får bedre spillerom. Da er det faktisk få eller ingen nasjonale kulturer i den vestlige verden som er mer egnet til å skape et autoritært samfunn enn den norske kulturen.

Innlegget var publisert i Morgenbladet 14. mai 2021.