Menneskerettigheter

LO-Gerds selektive diktaturkritikk

LO-lederen maner statsministeren til å fremme menneskerettigheter overfor Kina. Samtidig har LO i en årrekke dyrket et nært samarbeid med diktaturet på Cuba. Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 3. april 2017

Erna Solberg skal på reise til Kina i neste uke. Amnesty International, Human Rights Watch og LO-leder Gerd Kristiansen mener at Norge har en lang tradisjon for å fremme menneskerettigheter internasjonalt, og at det er en selvfølge at Solberg tar opp menneskerettigheter under besøket: «Det vil vekke oppsikt både her hjemme og internasjonalt hvis statsminister Solberg ikke tar opp menneskerettighetssituasjonen i Kina i sine samtaler med det politiske regimet i Beijing», sier politisk rådgiver Beate Ekeløve-Slydal i Amnesty Norge.

Solberg har svart på kritikken med at regjeringen først må etablere kanalene for politisk dialog: «Dette første besøket er ikke riktig tidspunkt å gå inn i den fulle bredden av alle spørsmål.» Det er lett å være enig med kritikerne at dette ikke tyder helt overbevisende eller prinsipielt, men at det snarere er uttrykk for den realpolitiske normaliseringsprosessen mellom Norge og Kina som kom i stand tidligere i år.

Noe av kritikken mot avtalen gikk ut på at menneskerettighetene ble skjøvet i bakgrunnen etter kinesiske krav, slik at Norge og Kina igjen kunne snakke med hverandre og gjenopprette normale handelsforbindelser. Samtidig har utenriksminister Børge Brende lovet at det ikke er tilfelle, så vi får se hva fremtiden byr på.

For den som har fulgt med på politisk historie i noen år er det likevel påfallende hvordan menneskerettigheter i mange tilfeller brukes som en del av ideologisk tautrekking. Noen diktaturer er viktigere å kritisere enn andre, gitt hvilke politiske sympatier man har i den store geopolitiske maktbalansen. I noen tilfeller er det viktig å være taus om brudd på menneskerettigheter fordi det skader en større sak. I andre tilfeller, spesielt under den kalde krigen, og særlig på venstresiden, ble diktaturer forfremmet til å være egentlige folkedemokratier.

Det er derfor smått besynderlig å registrere Gerd Kristiansens harme over Solbergs prioriteringer, der hun forutsetter at statsminister Erna Solberg bør tar opp menneskerettighetssituasjonen i Kina. «LO har vært med på menneskerettighetsdialogen mellom Norge og Kina helt fra starten, før det strandet i 2010. LO forventer at menneskerettighetsdialogen med Kina nå kan startes igjen etter normaliseringen. LO vil fortsette å satse på å få til sterkere faglige rettigheter i Kina», uttaler Kristiansen. Det er godt at LO kombinerer denne typen arbeid i kombinasjon med et klart menneskerettslig og kritisk utsyn. Men innad i LO-systemet foregår internasjonalt arbeid i diktaturer på ganske andre premisser.

For LO har i en årrekke dyrket et nært og (må man si) apologetisk samarbeid med diktaturet på Cuba. All kritikk mot dette har prellet av. Jeg har tidligere skrevet om det her og her. Og det fortsetter: Senest den 24. mars i år avholdt LO i Oslo et nytt hallelujamøte om Cuba, i samarbeid med diktaturforkjemperne i Cubaforeningen. Som flere ganger før med den cubanske ambassadøren som foredragsholder (alt dette mens en av hovedparolene til LO i Oslo under årets 1. mai-markering er den sedvanlige boikotten av Israel).

I en kronikk i fagforeningsbladet Fri Fagbevegelse begrunnet Natalia Zubillaga (nestleder i LO i Oslo), og Ingunn Gjerstad, (organisasjonssekretær samme sted og vararepresentant for SV på Stortinget) sitt samarbeid med at CTC (cubansk LO) «deltar i et sosialistisk prosjekt», som «et alternativ til kapitalismen», der «vesentlige elementer er samfunnets eierskap til de viktigste produksjonsmidlene og sosial rettferdighet». Derfor forsvarer LO «det cubanske folkets rett til å organisere samfunnet på andre premisser enn de kapitalistiske, og under egne demokratiprosesser». Dette kan vanskelig leses som annet enn en total relativisering av menneskerettigheter og demokrati.

Les også: Jan Jørgen Skartveit – Ikke et revolusjonært «år null» på Cuba

Det hviler en temmelig påfallende selvmotsigelse over at LO (hvis medlemsblad heter Fri Fagbevegelse) knytter nære, og temmelig ukritiske kontakter med en statsautorisert landsorganisasjon som i realiteten er et underbruk av kommunistpartiet, mens representanter for frie fagforeninger sitter bak lås og slå. Så vidt meg bekjent har ikke LO gjort noe forsøk på kontakt med disse.

Det er godt kjent at en del av LOs lokalavdelinger, som i Oslo og Trondheim, er langt mer radikale enn LO sentralt. Det samme har vært tilfelle med LOs Internasjonale Utvalg og Trondheimskonferansen. Til tider er disse avdelingene dominert av gamle AKPere og folk i Rødt. Det blir sagt at LO-sentralt lar disse holde på med sitt fordi de har liten innflytelse på LOs politikk sentralt, fordi de dekker behovene til de mer radikale elementene i LO og fordi man ikke orker de interne kampene. Totalen ser dessverre ikke bra ut for den som er opptatt av menneskerettigheter. LO blir satt i et dårlig lys, og som LO-leder må Gerd Kristiansen svare for hele organisasjonen. Derfor fremstår kritikken mot Solberg også på en slik måte at Kristiansen sitter i et glasshus.

Innlegget var publisert i VG fredag 31. mars 2017.

Publisert: 29. august 2023