dødshjelp eutanasi — Image by Melanie from Pixabay.

Behovet for dødshjelp kan bli mindre

Jeg synes at det er ett argument, som tilhengerne bruker, som er særlig problematisk.

Publisert: 10. desember 2025

Debatten om dødshjelp er tilbake.

Vi kaller det ofte «aktiv dødshjelp». Men det vi diskuterer, er eutanasi, som betyr at legen gir en dødelig injeksjon, og assistert selvmord, som betyr at legen skriver ut en dødelig dose som man inntar selv.

Et av spørsmålene som står på dagsordenen, er om det bør settes ned et offentlig utvalg som kan vurdere hvordan et eventuelt regelverk kan se ut, dersom vi skal tillate assistert selvmord og eutanasi i Norge.

Det er kun Fremskrittspartiet som sier ja til å innføre dødshjelp. Venstre sier ja til å utrede spørsmålet, mens de øvrige partiene har sagt klart nei, også til en utredning.

Umiddelbart virker det kanskje rart at spørsmålet ikke kan utredes. For som Bård Hoksrud (FrP) har påpekt, er det jo ikke farlig å skaffe mer kunnskap.

Samtidig er det grunn til å ha forståelse for motstanden mot en utredning. Spørsmålet om å tillate dødshjelp er ikke bare et spørsmål om kjølig kunnskap. Det er også snakk om verdier; om synet på helsevesenets raîson d’etre og synet på mennesket.

Debatter om dødshjelp kan være såre og vanskelige. Det er lett å si seg enig med «siste taler», fordi det er så mange hensyn å ta.

Jeg syns likevel at det er ett argument, som tilhengerne bruker, som er særlig problematisk.

De mener at vi er selvstendige individer som må få bestemme over oss selv. Eller som det blir sagt: Jeg, ikke staten, vet best hva som er best for meg.

Problemet er at dette, isolert sett, gode argumentet, ikke følges opp i praksis av de som bruker det. For også de mener at staten må sette strenge grenser for hvem og i hvilke situasjoner det skal være tillatt med eutanasi og assistert selvmord. Staten skal bestemme hvilke situasjoner og hvilke sykdommer som kan berettige den autonomien de mener at mennesker har. Men skal det gå på alder, grad av smerter, sykdomstyper eller gjenværende levetid?

Risikoen for utglidning av praksis og kriterier for å kunne kreve hjelp til å dø vil være stor. Det er også mønsteret vi ser i de landene som har innført dødshjelp: Tilbudet gis til stadig flere grupper.

Det kan være barn, folk med psykiske lidelser og demente som ikke engang husker at de har bedt om dødshjelp, og som derfor blir tatt livet av med tvang. Eller mennesker som heller vil dø enn å bli behandlet for sykdom.

I Canada setter antallet som får dødshjelp, stadig nye rekorder. Det sies at det er lettere å få hjelp til å dø enn å få tak i en rullestol. Og historiene om dem som vil dø, fordi de er redde for å være til bry for familie og samfunn, eller fordi de er ensomme, høres stadig oftere.

I Danmark har en politiker tatt konsekvensen av at det er vanskelig å sette grenser. Hun vil derfor at alle skal ha rett til dødshjelp, enten de er syke eller friske. «Hvis man vil dø, skal man have lov til det”, fordi det er ”respektløst at staten overhovedet blander sig i, hvordan danskere skal tage afsked med livet».

Det er ikke vanskelig å forstå at et menneske som er i en svært vanskelig livssituasjon, kan ønske å dø.

Problemet er bare at noen må utføre dødshjelpen, og hvem skal det være? Er det statens og legenes oppgave å ta livet av folk?

I Norden sier legene klart nei til dødshjelp. I en undersøkelse som er gjennomført i Norge i 2025, var kun 12 prosent villig til å utføre eutanasi, mens hele 90 prosent ønsket en rett til å reservere seg, dersom dødshjelp blir innført. Legenes selvforståelse er nok at de skal lindre og helbrede, ikke ta liv.

Befolkningen er langt mer positiv, men det skyldes kanskje måten mediene dekker debatten på?

Som Anki Gerhardsen påpekte i Aftenposten forleden: «Mediene driver propaganda for aktiv dødshjelp». Reportasjene om dødshjelp «viser mennesker som er i psykisk balanse. Alle har somatiske lidelser med dødelig utgang. De fremstår sterke og aktive, velformulerte og reflekterte. De har familie og venner, de vet hva de vil. (…) Hvor er reportasjene om ensomme mennesker som vil ha hjelp til å dø? Hvor er de deprimerte? Hvor er de skadede, de fattige? Hvor er de syke barna? Hvor er de etterlatte som sliter?»

Professor Morten Magelsen og overlege Morten Horn har pekt på at befolkningens og politikernes ulike syn kan skyldes at de egentlig svarer på to ulike ting når de blir spurt, slik det ofte er i spørreundersøkelser. Folk flest hører kanskje dette når de blir spurt: «Ville jeg ønsket å ha dødshjelp tilgjengelig, hvis jeg skulle bli alvorlig syk med en lidelse som vanskelig kunne lindres?»

«Stilt overfor et slikt spørsmål», skriver de to, «er det ikke overraskende at et flertall svarer «ja»».

Våre politikere, derimot, må stille seg et annet spørsmål: Er det mulig å «åpne for dødshjelp som en mulighet for noen få – samtidig som vi unngår press, utglidning og erosjon av samfunnets normer? (…) Det de legger vekt på, er nettopp momenter som de som politikere har et særlig ansvar for å vurdere».

Et skrekkscenario ville være at den såkalte eldrebølgen fører til at flere ønsker bruk av dødshjelp, fordi de eldre blir en økonomisk belastning.

Samtidig er min fornemmelse at behovet for eutanasi og assistert selvmord på de strenge kriteriene som tilhengerne snakker om, vil bli redusert.

Det er nemlig ingen, som har såkalt samtykkekompetanse, som har plikt til å ta imot livsforlengende behandling. Samtidig er det palliative tilbudet og mulighetene til å lindre smerte og lidelse i stadig utvikling.

Mange vet dessverre ikke at de har rett til å takke nei til livsforlengende behandling. I en undersøkelse som ble publisert i 2023, var det bare litt over halvparten som kjente til at det er lovlig å avslutte respiratorbehandling når pasienten ønsker det, med den følge at pasienten dør. Svært mange mente at det var å betrakte som en form for dødshjelp, noe det ikke er. Pasienten dør da av sykdommen, ikke av en injeksjon.

Tilhengerne av eutanasi og assistert selvmord påpeker ofte at pasientene må ha kort tid igjen å leve, og at prosessen for å få innvilget dødshjelp, skal være svært streng.

Men da blir jo også spørsmålet om det egentlig, for en pasient som ønsker å dø, er så stor forskjell på behandlingsbegrensning og smertelindring, og eutanasi eller assistert selvmord.

For samfunnet, for vårt syn på mennesket, og for dem som arbeider i helsevesenet, er imidlertid forskjellen både stor og svært viktig.

Teksten er publisert i Aftenposten 8.12.2025.

Publisert: 10. desember 2025