Jeg er en arabisk aktivist, skribent og gründer. De forente arabiske emirater var mitt hjemland i mesteparten av mitt liv – det var der jeg lærte å gå, skrive, tenke og elske. Det var der jeg studerte og tok min eksamen. Det var der jeg startet min første bedrift og stiftet familie. Det var der min sønn, nå fire år gammel, ble født. Det er leit at de siste dagene i landet mitt ble tilbrakt i en fengselscelle.
I 2014 hadde regjeringen i De forente arabiske emirater fått nok av postingen min på sosiale medier om demokrati og menneskerettigheter . De satte meg i fengsel, for deretter å utvise meg. Siden jeg ikke hadde noe sted å reise, måtte jeg bo på en flyplass i én måned. Til slutt klarte jeg å komme meg til Norge etter en invitasjon og ble i 2015 gitt politisk asyl.
Forverrede menneskerettigheter
I flere tiår var De forente arabiske emirater regionens fredsommeligste. Grunnleggeren av landet, sjeik Zayed som døde i 2004, var en klok mann. Til tross for sin tradisjonelle oppvekst forsøkte han å bygge et moderne land. Emiratene var så visst ikke noe demokrati under hans styre, men det hadde heller ikke noen alvorlige menneskerettighetsbrudd på samvittigheten.
Men alt dette har endret seg. I dag tolererer De forente arabiske emiraters regjering ingen dissens blant sine statsborgere eller andre som bor i landet, og den nøler ikke med å ilegge den mest inhumane straff til dem som er uenige med myndighetene. Og kanskje enda verre: Regjeringen har vært direkte involvert i å støtte brudd på menneskerettighetene over hele Midtøsten, innbefattet Egypt og Libya og spesielt Jemen, der Emiratene har vært den drivende kraften bak den destruktive krigen helt siden 2015.
To tragedier fra Emiratene
Regjeringens politikk har forårsaket mange tragedier, men særlig to historier bør nevnes. Den første dreier seg om Ahmed Mansour, en prisvinnende menneskerettsaktivist fra Emiratene og et av de fredeligste mennesker du kan forestille deg. I 2017 raidet sikkerhetspolitiet hjemmet hans midt på natten. Han ble tatt med til ukjent sted og tiltalt for en lang liste av forbrytelser fordi han på sosiale medier hadde postet meninger som var i strid med regjeringens. I fjor ble han dømt til ti års fengselsstraff.
Den andre historien handler om Loujain Al Hathloul, en modig, ung, saudiarabisk kvinnerettsaktivist som inntil i fjor bodde og studerte i Dubai. I mars i fjor ble hun stoppet og arrestert av Emiratenes myndigheter som sendte henne til Saudi-Arabia, hvor hun ble fengslet og tiltalt for forræderi. Nye rapporter tyder på at Loujain ble slått, gitt elektriske sjokk, seksuelt misbrukt og truet med døden i et forsøk på å tvinge frem en tilståelse. Hun er fortsatt i fengsel.
Dette er bare to historier av mange. De forente arabiske emirater har riktignok et departement som kalles «Lykkeministeriet», men landet har ingen uavhengige domstoler, ingen rettssikkerhet, politiske rettigheter eller fri presse.
Privilegium og ansvar
Til tross for det traumet det er å miste landet sitt, har det for meg hatt sine fordeler å flytte fra De forente arabiske emirater til Norge. Skjønt begge landene er rike med store oljeressurser, kunne de ikke vært mer politisk ulike. Norge har kanskje ikke verdens høyeste bygning, men landet ligger på toppen av to indekser, både for demokrati og frihet: 2018 Democracy Index og 2018 Press Freedom Index. Til sammenligning er UAE rangert som henholdsvis nummer 147 og 127 i samme indekser.
Jeg kom fra et land der jeg hadde lite frihet, til et land der jeg kan snakke fritt og organisere meg fritt. Jeg er svært takknemlig for dette privilegiet, men jeg vet at med privilegier følger ansvar. Det å ha et privilegium bør føre til at vi spør oss selv hva vi gjør med privilegiet: Bruker vi det til å hjelpe dem som er mindre heldige, eller bruker vi det til å hjelpe dem som allerede er privilegerte?
Slutt på uvitenhetens privilegium
Folk i Norge behøver ikke alltid tvangsmessig følge med på nyheter fra Midtøsten, de kan føle at det som skjer der ikke umiddelbart gjelder dem. Vi kan kritisere likegyldigheten, særlig i en stadig mer globalisert verden, men la oss innrømme det: Noen av oss har også det privilegiet å være uinformert.
Imidlertid slutter dette privilegiet der hvor du tar imot gaver fra et diktatur, som deretter bruker din innflytelse i sosiale medier til å sørge for at de selv tar seg godt ut. Når populariteten din brukes til å promotere De forente arabiske emirater, er det slutt på privilegiet ditt til å være uvitende om landets brudd på menneskerettighetene.
Besøke Dubai, boikotte Dubai?
Selv om jeg selv nok aldri vil komme til å sette min fot i hjemlandet mitt igjen, sier jeg ikke at ingen andre skal reise dit. Dubai er en storartet by og en virkelig suksesshistorie. Det går ikke en dag hvor jeg ikke savner den. Jeg ber ikke om boikott, jeg ber om ansvarsfølelse. Om du skulle komme til å besøke byen, må du gjøre det med åpne øyne.
Besøk Dubai, men vær klar over at du besøker et land som riktignok presenterer et fint kommersielt ansikt, men som også huser mange historier om smerte og utvisning og som har en forferdelig menneskerettshistorie. Besøk Dubai, men bli ikke en villig brikke i bestrebelsene på å polere imaget til et land som ikke har noen respekt for menneskerettigheter.
Besøk Dubai, men vær klar over det privilegiet du har som norsk i Dubai. Du kommer ikke til å bli fengslet for postinger i sosiale medier, du vil ikke bli torturert for å kreve reformer, og de kommer ikke til å få deg til å forsvinne fordi du stilte ubekvemme spørsmål.
Send en solidaritetsmelding
En kynisk person vil kunne si at enten saudiarabiske kvinnerettighetsaktivister blir seksuelt angrepet eller ikke, og enten Emiratenes tenkere blir torturert eller ikke, så har du den luksusen og det privilegiet at du ikke behøver å bry deg. Men jeg er ikke kynisk, og jeg misliker kynisme. Du bør bry deg, særlig når populariteten din er blitt brukt til å promotere et diktatur.
Til disse norske influenserne vil jeg si: Nå når dere er tilbake fra Dubai, vil dere da bruke instagrampopulariteten deres til å sende en melding i solidaritet med Ahmed Mansour og Loujain Al Hathloul? De fortjener, og behøver, din støtte langt mer enn regjeringen i Dubai.
Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum
Dette er et debattinnlegg fra Iyad El-Baghdadi publisert i Aftenposten 24. januar 2019. Les mer om forfatteren, flyktningen, debattanten og foredragsholderen her!
