Likestilling og feminisme

Ali Rana hadde fortjent et svar fra Helleland og Vestre

Hvis mangfold i bedriftsstyrene skal «virke», forutsetter det at kvinner og flerkulturelle som blir toppledere, tenker annerledes enn de som er der fra før. Gjør de det?

Kristin Clemet

Publisert: 13. januar 2024

I romjulen sto det et interessant innlegg i Dagens Næringsliv: «Vi teller kvinner, men ikke mangfoldet» (29. desember).

Ali Rana, som er partner i PA Consulting, etterlyste tiltak for å få flere toppledere med flerkulturell, ikke-vestlig bakgrunn inn i norsk næringsliv.

Han mente at vi bør lovfeste at norske bedrifter og organisasjoner skal føre opp minoritetsandelen i årsrapporten.

Ali Rana viser til likestillings- og diskrimineringsloven, og at de kravene som stilles til å rapportere om antall kvinner i ledende stillinger, også bør gjelde ledere med minoritetsbakgrunn.

Rana mener at vi får «mer innovasjonskraft» og bedre løsninger med flerkulturelle ledere i bedriftene.

Argumentet lyder som et ekko av det som ble sagt da vi startet med kvotering av kvinner til bedriftenes styrer. Problemet er at det fortsatt ikke foreligger noen dokumentasjon for at dette har slått til.

En årsak til at det ikke virker slik mange håper og tror, er nok den tankefeilen Rana selv begår: Han forutsetter at kvinner og flerkulturelle som blir toppledere, tenker annerledes enn de topplederne som er der fra før.

Men det er det ingen garanti for. Ytre mangfold, altså at kvinner, og kvinner og menn med ikke-vestlig bakgrunn, ser annerledes ut enn hvite menn, er ingen garanti for større meningsmangfold og kreativitet.

Det er også problematisk at kjønn og ikke-vestlig bakgrunn antas å bidra til mangfold, mens andre egenskaper ikke gjør det. Hva med mennesker med funksjonsutfordringer? Eller folk med ulike seksuelle legninger? Eller gamle og unge?

Spørsmålet kan dras ut i det komiske. Det er typisk at organisasjoners «mangfoldsstrategier» inneholder alt annet enn det viktigste, nemlig meningsmangfold.

Jeg pleier å bruke min egen familie som eksempel, for vi representerer det perfekte mangfoldet: Vi er kvinner og menn, unge og gamle, kristne, ikke-religiøse og muslimer, hvite og svarte, mennesker med og uten funksjonsutfordringer og ulike seksuelle legninger. Men hva hjelper det, hvis alle stemmer Høyre og er for EU?

Men når alt dette er sagt: Rana fortjener svar fra dem som er tilhengere av rapportering og kjønnskvotering i næringslivet.

Og det gjelder faktisk de aller fleste på Stortinget. Både Høyre og Arbeiderpartiet, og NHO, har gått inn for den nye loven om kjønnskvotering til bedriftenes styrer, som trådte i kraft fra 1. januar.

Så spørsmålet er:

Hva vil næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) og stortingsrepresentant Linda Hofstad Helleland (H) si til Ali Rana?

Har han et poeng?

Hva er egentlig den prinsipielle forskjellen mellom å kvotere og rapportere om kvinner og kjønn – men ikke om mennesker med flerkulturell, ikke-vestlig bakgrunn?

Og hvor går grensen for hva slags ytre mangfold som skal kvoteres inn og rapporteres om?

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 11.1.24.