Likestilling og feminisme

Bidrar likestillingspolitikk til ulikhet?

Jordan Peterson til tross: Norge er midt på treet i kjønnsdeling mellom bransjer. Derimot har vi få kvinnelige ledere. Har dagens likestillingspolitikk noe av skylden? Mathilde Fasting i Minerva.

Mathilde Fasting

Publisert: 26. november 2018

Jordan Peterson har nådd norsk likestillingsdebatt. Han besøkte Norge i slutten av oktober. Han slo fast at Norge, som verdens mest likestilte land, likevel har store kjønnsforskjeller i utdanning og yrkesvalg – jenter velger «kvinneyrker» og gutter velger «manneyrker» – og det skyldes biologiske forskjeller.

Det har fått mange til å reagere i det likestilte Norge. I Aftenposten skriver tre forskere fra naturvitenskapelige disipliner at dette ikke stemmer. Øystein Gullvåg Holter, professor ved Senter for tverrfaglige kjønnsstudier ved UIO, mener at feminisme, kvinner og likestilling ikke har skylden for at menn faller utenfor, slik Peterson fremstiller det. Mari Teigen i Senter for likestilling, Core, tar også til motmæle, mens psykolog og instituttleder ved Psykologisk institutt, Pål Kraft, synes Peterson har et poeng og forklarer det på samme måte som ham, med biologiske forskjeller. Aftenposten har også blant annet gjennomgått forskningen Peterson baserer seg på.

Ser vi på arbeidsmarkedet, kan det ved første øyekast se ut som om Peterson har rett. Det er svært kjønnsdelt i mange bransjer. Særlig er det mange kvinner i barnehager og grunnskolen og i omsorgsyrker. Det er fordi disse oppgavene er en større del av det lønnede arbeidsmarkedet enn de er i mindre likestilte land enn Norge. Kvinnelig arbeidsdeltakelse er høy, og de fleste omsorgsyrker, inkludert barnepass, er del av det ordinære arbeidsmarkedet.

Ser vi på utdanningsmønstrene, har jenter i mange år fulgt oppfordringen om å velge tidligere mannsdominerte utdanninger, slik at det nå er et «omvendt» problem ved utdanninger som medisin, veterinær, tannlege og psykologi. Her er det nå stor kvinnedominans, så stor at det er snakk om kvotering av mannlige studenter. Kvinnene har inntatt høyere utdanning for lenge siden, om enn i noe svakere grad i de såkalte STEM-fagene (teknologi, ingeniørfag, matematikk og naturvitenskap).

Og om Kraft har et poeng, må det være at forskning viser at jenter gjør det bedre enn gutter på skolen både i språkbaserte fag og STEM. Problemene kommer når jentenes valg av de andre fagene skyldes biologi. Valget er jo fritt, og de er bedre enn guttene i STEM-fag, likevel velger de «jenteyrker». I økonomifagenes terminologi kunne vi sagt at jentene har et komparativt fortrinn i de andre fagene og at det derfor er lurt at de velger det, og at guttene velger STEM. Alt oppsummert ser det ut til at det er guttene som velger tradisjonelt, ikke jentene. Flere kvinner har gått inn i mannsdominerte yrker som administrative ledere og i profesjonsyrker, men få menn har gått inn i kvinnedominerte yrker.

Uintenderte konsekvenser

Argumentene fra Peterson kan ses i lys av det som ofte blir kalt den kvinnevennlige velferdsstaten. Likevel er det slik at når vi korrigerer for andre lands ulønnede omsorgsarbeid, ligger Norge midt på treet når det gjelder horisontal segregering, noe Peterson ikke fikk med seg. Noe verre er det når vi ser på det som kalles vertikal segregering, særlig i privat sektor. Det handler om hvilke posisjoner kvinner og menn har i arbeidslivet. Norske kvinner når sjelden helt til topps. For selv om norske kvinner velger mer utradisjonelt enn norske menn, velger de tradisjonelt når de får barn.

Har vår familiepolitiske modell hatt har uintenderte konsekvenser når det gjelder vertikal kjønnssegregering i arbeidsmarkedet? De som mener svaret er ja, hevder at lange permisjoner og muligheter til deltid bidrar til sysselsetting, men ikke til topplederjobber. Politikken bidrar altså til å konservere kvinners rolle som mødre. Arbeidsgivere forventer at kvinner har lange permisjoner og er borte når barna er syke, og de vil derfor heller ansette menn og satse på dem. Når vi også vet at mange kvinner blir mødre i en karrierebyggende fase mellom 30 og 40 år, er to års permisjon og kanskje seks til åtte år med småbarnsfase helt sammenfallende med en karriereklatrefase.

De som svarer nei, mener at familiepolitikken ikke hindrer karrierer for velutdannede kvinner. Deres argument er at kvinner får gode arbeidsmuligheter og gode muligheter til å gjøre karriere fordi vi har gode familiepolitiske ordninger. Blant annet bidrar gode barnehageordninger fra ett år til at kvinner går tilbake i jobb.

Greit med ulike valg om valgmulighetene er like

Da jeg satt i Barnefamilieutvalget, var foreldrenes arbeidsdeltakelse og likestilling viktige temaer. Utvalget endte på anbefalinger som vi kalte Likestilte foreldreskap: sosial utjevning, individuelle rettigheter og likedeling. Hovedprinsippet var individuelle rettigheter. Vi fant ut at i dag tar menn det de «får» av kvoter. Kvinner tar ut sin kvote og den delen av permisjonen som er felles. Vårt forslag var å dele permisjonen mellom mor og far, med en ekstra helsedel til mor slik at mor til sammen får 29 uker og far får 20 (49 uker med full kompensasjon). Det innebærer også at far får selvstendig opptjeningsrett.

Jeg har tro på at likestilling i småbarnsfasen vil likestille foreldrene i arbeidsmarkedet, ved at de møter de samme forventningene og kravene, uavhengig av kjønn. Jeg tror også at det kan få menn til å velge annerledes og at det blir større rom for kvinner til å velge å «bli med helt til topps». Vi har lenge stilt likt i utdanningsvalg og yrkesvalg, men ikke på «hjemmebane». Om resultatene på sikt skulle bli at kvinner fremdeles velger som kvinner, og menn som menn, er det ikke problematisk så lenge de har like valgmuligheter.

Innlegget var publisert i Minerva mandag 26. november 2018.

Publisert: 13. april 2023