Ingen effekt av ASA-styrekvotering

Den samfunnsmessige nytten er et diffust begrep, og hittil har det vært umulig å dokumentere en nytteeffekt. Det er derfor vanskelig å si at styrekvotering er veien å gå for å oppnå at flere kvinner blir toppledere eller påtar seg styreverv. Det er mange dyktige kvinnelige økonomer, akkurat som det er mange dyktige mannlige. De finner veien til styrerommene uten kvotering, skriver Mathilde Fasting i Magma.

Mathilde Fasting

Publisert: 26. mars 2014

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Magma nummer 7 i 2013 var viet styrearbeid. Her kunne man lese mange interessante artikler om det å sitte i styrer i familiebedrifter eller i oppstartsbedrifter, og generelt mange gode råd om hvordan styrearbeid fungerer. Jeg var lettet. Det var ikke en eneste artikkel om kvinner og styrekvotering. De senere årene har det ofte vært det media fokuserer på, gjerne i rosende ordelag om hvor bra det er for bedriftene at kvinner er kvotert inn.

Styrekvoteringsbestemmelsen, med et krav om 40 prosent kvinner i ASA-styrer, gir flere kvinner i disse styrene, men ikke noe mer. Elleve år etter at vi fikk en kvoteringslov for ASA-styrer, ser vi altså at kvoteringen isolert sett har virket. Styreandelen for kvinner er akkurat slik loven krever. Noe annet hadde vært merkelig, fordi loven gir adgang til sanksjoner dersom ikke kravet oppfylles.

Da loven ble innført, var ambisjonene imidlertid mange og store. Tilhengerne av styrekvoteringen mente at kvoteringen ville føre til at begge kjønns kompetanse ble brukt, likestillingen ville øke, ledelsen av selskapene ville styrkes, og selskapenes konkurranseevne ville bedres. I odelstingsproposisjonen ble det blant annet hevdet: «I tillegg til de rent selskapsrettslige begrunnelsene for å endre aksjelovgivningen, vil Regjeringen peke på at endringen også vil innebære økt likestilling og demokrati. Det er gode grunner til å tro at forslaget vil bedre kvinners innflytelse og muligheter i næringslivet.»

Kvoteringsforkjemperne argumenterte også med at den ønskede likestillingen ville ta lang tid uten pressmidler. Holdninger tar lang tid å endre, og de vil ikke endres uten kraftige virkemidler. Dessuten var og er tilhengerne av kvoteringsloven av den oppfatning at samfunnsmessige hensyn, som likestilling, skal ha forrang fremfor aksjonærenes styringsrett.

Det ble også antatt at kvinneandelen i styrene skulle ha en smitteeffekt, slik at også andelen kvinner i toppledelsen i næringslivet skulle øke. I tillegg ble det hevdet at økt kvinnerepresentasjon i bedriftsstyrer vil inspirere jenter til å ta utdanningsvalg som styrer dem inn mot privat sektor. Kvinnelige styrerepresentanter skulle fungere som forbilder for andre kvinner og i tillegg bidra til at kvinner søkte seg til toppjobber i selskapene. Ambisjonene var store.

Men etter elleve år er det ikke flere kvinner i bedriftenes toppledelse, vi kan ikke si noe om ASA-enes lønnsomhet som følge av kvinner i styrene, og heller ikke noe om bedre beslutninger eller økt innovasjon. Man kan konkludere med at de opprinnelige målene med kvoteringsloven altså enten ikke er nådd, eller alternativt at det er umulig å dokumentere om de er nådd eller ikke.

Dessuten har målene for styrekvotering gradvis endret seg. Det argumenteres ikke lenger med økt lønnsomhet, mer mangfold og bedre styrebeslutninger, nettopp fordi det ikke er mulig å dokumentere slike effekter. I dag snakkes det heller om den samfunnsmessige nytten av økt likestilling. Tidligere håpet man på en smitteeffekt, hvor kvoteringsloven for ASA-selskaper ville ha en positiv påvirkning på kvinneandelen også i AS-styrene. Det har ikke skjedd. Derfor er det flere som nå argumenterer for mer kvotering eller ytterligere tiltak for å øke kvinneandelen i AS-styrene og i topplederstillinger i statlige bedrifter.

Den samfunnsmessige nytten er et diffust begrep, og hittil har det vært umulig å dokumentere en slik nytteeffekt. At flere kvinner har toppjobber i næringslivet eller sitter i ulike styrer, kan skyldes helt andre forhold i samfunnet, som at kvinner i større grad tar relevant utdanning, eller at flere kvinner gradvis har fått erfaring og er aktuelle styrekandidater.

Det er derfor vanskelig å si at styrekvotering er veien å gå for å oppnå at flere kvinner blir toppledere eller påtar seg styreverv. Derfor ble jeg svært oppmuntret over at Magma ikke valgte denne innfallsvinkelen til temanummeret om styrearbeid. Og jeg håper at tidsskriftet ikke faller for fristelsen ved neste korsvei. Det er mange dyktige kvinnelige økonomer, akkurat som det er mange dyktige mannlige. De finner veien til styrerommene uten kvotering.

Innlegget er publisert i Magma 2-2014.