Påstandene om at andre er egoistiske sitter løst – spesielt fra de som mener kvinner jobber for mye eller for lite.
Enten er de egoistiske fordi de ikke vil bruke mer tid sammen med barna sine, eller så er de egoistiske fordi de ikke setter samfunnsøkonomien eller likestillingen først, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.
Publisert: 14. januar 2018
«Norske kvinner må jobbe mer! Det viktigste for å styrke velferden er å ha flest mulig i arbeid.» «Jeg kommer fra Namsos.
Der lærer vi at møkka di skal du vaske selv.»«Kvinner vil heller gå og shoppe på CC Vest enn å jobbe. Du må slutte å dille, både på jobb og hjemme. For min egen del har jeg heller ikke trent eller vært på jenteturer i europeiske storbyer. Spa har jeg ikke vært på i hele mitt liv.»
«Ja, jeg mener mødre som går tilbake på jobb med et spedbarn i armene fortjener litt kjeft. For det er da innlysende at man ikke gjør det til barnets beste!»
«Jeg er nok ikke den første norske kvinnen til å bli skuffet over norske menn, sa statsministeren da pappapermen ble diskutert.»
Norsk debatt er full av synspunkter på og formaninger om hvordan andre bør leve sine liv, herunder hvordan man innretter familieliv og arbeidshverdagen. Påstandene om at andre er egoistiske sitter til tider løst, spesielt fra de som mener kvinner jobber for mye eller for lite. Enten er de egoistiske fordi de ikke vil bruke mer tid sammen med barna sine, eller så er de egoistiske fordi de ikke setter samfunnsøkonomien eller likestillingen først.Men hvorfor bry seg så inderlig vel om det som ikke rammer deg selv, og som du i utgangspunktet ikke har noe som helst med å gjøre?
Her er to mulige forklaringer.
For det første: Politikere og samfunnstopper er ikke villige til å innrette politikken, og spesielt de økonomiske ordningene, slik at enkeltmennesker faktisk bærer de økonomiske konsekvensene av sine egne valg. Når de ikke kan eller vil foreslå politikk som virker, må de henvise til moralen. For barnehagen er like subsidiert om begge foreldre er i fulltidsjobb og vel så det, som når en av foreldrene, la oss si mor, velger å bruke dagen på CC Vest. Du nyter like godt av mange offentlige velferdstilbud samme hvor stor stillingsbrøk du har. Og en del av ordningene som faktisk er avhengig av din arbeidsinnsats, som pensjon, virker for de fleste uansett så uendelig teoretiske og langt frem i tid at det får liten innvirkning på livsvalg her og nå.
I stedet for å moralisere over at andre velger det de mener er best for seg, i sine liv, kunne ikke de som forfekter denne arbeidslinja bare foreslå at enkelte velferdstilbud bør kuttes, krympes eller eventuelt skaleres ut fra arbeidsinnsats? Det er for eksempel godt dokumentert at kutt i sykelønn gir økt arbeidstilbud, men svært få virker villige til å gjennomføre dette. Dette skyldes sikkert, som lederen i DN skriver i dag, at tiltak for å kutte i velferdsordninger gjerne er upopulære. Allikevel – folk viser jo allerede gjennom sine valg av arbeidstid at de ikke nødvendigvis alltid setter materiell velstand over fritid. Kanskje innebærer dette også at de foretrekker mer fritid fremfor å beholdet nivået på ytelsene fra staten?
Når man ikke vil gjøre noe med de økonomiske insentivene, må man i stedet ta til takke med et sterkt kontrollregime, slik Ann-Helén Bay blant annet skriver om i essayet Valgfrihet og ansvarliggjøring – finnes det en liberal stemme i debatten om trygdepolitiske reformer? En lignende debatt kom opp i Danmark, da de for noen år siden åpnet for at myndighetene kunne komme på hjemmekontroll til sykemeldte, for å undersøke at de faktisk var for syke til å gå på jobb. Om man ikke vil gjøre upopulære grep, så står man bare igjen med moralisme, overvåkning og kontroll, eller dyneløfting om du vil.
Når noen velger å gjøre noe annet enn vi selv gjør, oppfatter vi det raskt som et angrep på hvordan vi velger å leve.
Men det handler kanskje ikke bare om samfunnsøkonomi. Kanskje finnes også en annen, mulig forklaring på en del virker å bli så provosert av andres livsvalg. Ifølge forskerne er nordmenn blant dem som legger mest vekt på verdien toleranse. Men kanskje vi rett og slett ikke er så tolerante overfor dem som er eller lever annerledes, som vi tror?
Eller er det andre veien: Er vi redde for selv å være unormale? Når noen velger å gjøre noe annet enn vi selv gjør, oppfatter vi det raskt som et angrep på hvordan vi velger å leve. Kanskje er det vanskelig å godta at det finnes mange gode måter å leve livet på.
Spesielt blant kvinner virker det å velge en annen løsning enn «standardløsningen» for hvor lenge man er hjemme med små barn, å være et sårt eller til og med kontroversielt tema. Mange opplever at andre er kritiske, både om de er lenge eller om de er kort tid hjemme.
Hvis vi selv deler foreldrepermisjonen likt, jobber full tid og henter sist i barnehagen hver dag, så føler vi straks at det er et angrep på oss som foreldre når andre familier velger at mor er hjemme til barna blir tre år. En god beskyttelsesmekanisme kan være å peke på at det er egoistisk og lite bærekraftig, for hva med fremtidens velferdsstat og barnets fremtidige holdning til likestilling?
Hvis vi selv sliter hjemme med brystbetennelse, ammetåke, våkenetter, kolikk og et barn som ikke er klar for barnehagen ved nøyaktig ett års alder, så føler vi kanskje litt for fort at det er et angrep på våre evner som foreldre, når noen andre går rett ut i jobb bare uker etter at barnet er født. En god beskyttelsesmekanisme kan være å peke på at det er egoistisk og lite barnevennlig, for hva med tilknytningsmekanismer og barnets fremtidige sosiale og emosjonelle kompetanse?
Kort sagt kan det hende at vi rett og slett er ganske dårlige til å akseptere at andre velger annerledes enn oss selv. Men du er ikke en dårlig mor (eller far) om du velger å jobbe fulltid. De aller fleste barn i Norge vokser heldigvis opp til å bli velfungerende og sosiale folk. Du er ikke en annenrangs samfunnsborger om du velger å jobbe deltid, og en god del av regninga tar du faktisk også selv, gjennom lavere pensjon og andre ytelser.
Og dessuten: Om du oppriktig ønsker å arbeide for at andre skal gjøre andre livsvalg enn de gjør i dag, er moralisme og antydninger om dårlige holdninger og motiver sannsynligvis den minst effektive fremgangsmåten.
Artikkelen er publisert hos Minerva 12.1.18.
Relatert
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Finnes det en bærekraftig innvandringspolitikk?
Likestillingsombudets pådrivermandat må bort
Kan det tenkes at konservatisme kan tjene kvinner og likestillingen?
