Statsfinansiert twitring fra tv-sofaen
LDO bør fratas sin pådriverrolle. Tilhengere av en aktiv likestillingspolitikk, mer kvotering og lange fedrekvoter får kjempe for dette gjennom partier eller sivile organisasjoner, og ikke gjennom et statlig ombud, skriver Torstein Ulserød og Lars Gauden-Kolbeinstveit hos Minerva.
Publisert: 1. mars 2015
Av Lars Gauden-Kolbeinstveit og Torstein Ulserød, Civita.
I NRKs Debatten torsdag 26.2, der ungdomspartilederne diskuterte blant annet innvandring og integrering, var det som vanlig aktivitet på det sosiale mediet twitter. Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik var blant dem som delte sine synspunkter. Nok en gang illustrerte hun at ombudet har et mandat hun ikke bør ha. Blant annet brukte hun sin posisjon til å gjøre narr av en ung representant fra FpU, fordi han hadde andre meninger enn ombudet selv.
Sunniva Ørstavik må gjerne ha sterke meninger om likestilling, diskriminering og norsk politikk generelt, men bør finne seg et parti eller en frivillig organisasjon å jobbe fra.
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har i dag en todelt rolle: Ombudet skal håndheve og gi veiledning om ulike likestillingslover og behandle klager som dreier seg om diskriminering eller mangel på likestilling, og være en pådriver for likestilling og mangfold. Den første oppgaven bør statlige institusjoner ta seg av, men den siste bør ikke være noen statlig oppgave.
Det er ikke holdbart at vi har et statlig ombud som tar så klare politiske standpunkter som Likestillings- og diskrimineringsombudet gjør. Hun har riktignok et begrenset mandat til å være en pådriver for likestilling, men hva det innebærer kan det herske legitim politisk uenighet om. Dette handler ikke først og fremst om at dagens ombud opptrer som en aktør på venstresiden i norsk politikk med en rekke synsebaserte argumenter i offentligheten. Vår innvending er av prinsipiell karakter: Det er prinsipielt galt at ombudet i det hele tatt har et slikt pådrivermandat. At vi for tiden har et ombud som åpenbart tolker pådrivermandatet som en blankofullmakt til å bedrive fri politisk synsing, og som deltar i samfunnsdebatten med så liten respekt for meningsmotstandere, tydeliggjør bare det prinsipielt uheldige ved denne rollen, og gjør det enda mer påtrengende å endre mandatet.
Derfor bør LDO fratas sin pådriverrolle. Tilhengere av en aktiv likestillingspolitikk, mer kvotering og lange fedrekvoter får kjempe for dette gjennom partier eller sivile organisasjoner, og ikke gjennom et statlig ombud. Det gjelder i enda større grad om man vil argumentere mot midlertidige ansettelser eller tiggeforbud, slik dagens Likestillings- og diskriminering ombud også ser det som sin oppgave å gjøre.
Hvis man ønsker seg en rolle der man kan bedrive statsfinansiert synsing fra tv-sofaen, fins det andre plattformer som er bedre egnet enn rollen som Likestillings- og diskrimineringsombud. NRKs reality-serie ”Sofa”, der vanlige mennesker filmes mens de sitter hjemme og ser på tv og kommenterer det de ser, er for eksempel et alternativ.
Innlegget er publisert hos Minerva 28.2.15. Se også:
Civita-notat nr. 21 2014: Likestillingsombudet
Pådriverarbeidet til Likestillings- og diskrimineringsombudet blir ofte beskyldt for å ha en uheldig politisk slagside og sviktende faglig forankring. I dette notatet drøftes pådriverrollen til ombudet og det foreslås at mandatet til pådriverrollen avvikles.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_21_2014
Relatert
Forvaltningens evne til å gjennomføre: Rettsliggjøring uten realisme
Vilkårlig om kommunene etterfølger loven
Likestillingsombudets pådrivermandat må bort
Kan det tenkes at konservatisme kan tjene kvinner og likestillingen?
Likestillingsdebatten overser verdens kvinner
