Orwell kan ikke nullstilles

Orwell gjorde som brorparten av den europeiske venstresiden: Konverterte til demokratisk sosialisme etter å ha sett hvordan den idealistiske kommunismen ble vekslet inn i politisk praksis. I den grad jeg tar Orwell til inntekt for eget syn, er det fordi Orwell var klarsynt nok til å velge demokratiet fremfor det autoritære, skriver Bård Larsen i Klassekampen.

Bård Larsen

Publisert: 25. april 2014

Manifestredaktør Mímir Kristjánsson og Rødt-politiker Terje Skaufjord gjør et nummer ut av at høyresiden, Civita og undertegnede i lengre tid har tatt George Orwells bøker til «inntekt for høyresida og Civitas politiske syn».

Mon det?

Kristjánsson skriver sågar at «høyresida har trykket George Orwells sosialismekritikk til sitt bryst. Det er på tide at venstresida tar ham tilbake…».

Dette er i beste fall en halv sannhet. La oss begynne med den usanne halvdelen. Jeg tar ikke Orwell til inntekt for høyresiden, men skriver dette i boka «Idealistene»: «George Orwell fikk sin politiske oppvåking under den spanske borgerkrigen, hvor han kjempet med republikanerne. Han gikk inn i krigen som kommunistsympatisør (men ikke stalinist) – og kom ut av den som demokratisk sosialist, etter å ha sett de stalinistiske troppenes krigføring og undertrykkelse av sine sosialistiske og anarkistiske republikanske «brødre». Opplevelser Orwell har foreviget i boken Hyllest til Katalonia.»

Venstresiden som sådan har altså aldri «mistet» Orwell (i den grad slikt eierskap gir mening). Det er bare den (nå marginale) delen av venstresiden Kristjánsson og Skaufjord representerer som har mistet Orwell. Et tap som fant sted en gang på slutten av 1930-tallet – og det er jo snart hundre år siden.

Orwell gjorde nemlig som brorparten av den europeiske venstresiden: Konverterte til demokratisk sosialisme etter å ha sett hvordan den idealistiske kommunismen ble vekslet inn i politisk praksis. For Orwells del altså at de kommunistiske republikanerne var vel så opptatt av å likvidere venstreavvikere i egne rekker som fascistiske falangister.

Orwell forsto tidlig at kommunismen ikke bare var erfaringsmessig elendighet. Det sto ikke noe bedre til på papiret, mente han: Kommunisme var en dårlig idé som måtte gå galt. Orwell ble overbevist om at stalinismen ikke bare var en arbeidsulykke, men også et ideologisk prosessuelt utviklingstrekk. Deretter skrev han bøkene «Animal Farm» og «1984», hvor kommunismens totalitære essens på eksemplarisk vis ble plukket møysommelig fra hverandre – til glede for de fleste – til ergrelse for noen (Skaufjord omtaler Orwell som renegat og angiver).

George Orwell viste oss, som vi vet, at i den kommunistiske stat er noen «likere enn andre». Slik sett preges de aller fleste kommunistiske regimer av den samme «gartnerimpulsen»: Revolusjoner eller kupp skulle frigjøre folket og fjerne tyranner. I stedet ble befolkningen sperret inne, forfulgt og myrdet, mens toppene i kommunistpartiet innsatte seg selv som en ny adel.

Orwell føyer seg altså inn i rekken av de største forfattere som har dechiffrert kommunismen: Albert Camus, Arthur Koestler og Václav Havel.

Så til den «sanne» halvdelen: I den grad jeg tar Orwell til inntekt for eget syn, er det fordi Orwell var klarsynt nok til å velge demokratiet fremfor det autoritære. Det vil si at jeg, som de fleste i det politiske normallandskapet, har et større slektskap til demokrati enn til det autoritære.

Dette altså i motsetning til Mímir Kristjánsson og Rødt, som fremdeles sverger til kommunismen i 2014 – utrolig nok – etter at kommunismen så ettertrykkelig er dumpet på den historiske likhaugen. Hadde George Orwell vært i live, ville han nok sett overbærende over brillekanten over dette forsøket på å nullstille ham som politisk menneske.