Oslo Freedom Forum: Kunst, humor og ikke-voldelige protester

Oslo Freedom Forum handler nettopp om dette: Motet som skal til for å kjempe med ikke-voldelige midler mot regimer som har mer enn nok av voldelige metoder å svare med. Men, som dagens Civitafrokost viste, det er også håp og store sjanser for å lykkes, skriver Mathilde Fasting i et blogginnlegg.

Mathilde Fasting

Publisert: 16. mai 2013

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Oslo Freedom Forum byr på mange vitnesbyrd om tortur, vold, dødsstraff og seksuell trakassering. Finnes det måter å protestere på uten å bruke vold?

Dagens Civitafrokost med deltakere fra OFF handlet om ikke-voldelig motstand. Serbiske Srdja Popovic, arkitekten bak avsettelsen av Slobodan Milosević i Seriba, innledet. Popovic er en demokratiaktivist som har bistått demokratiaktivister rundt om i verden, og ble i 2012 kåret av magasinet Wired til en av de 50 viktigste personene som vil forandre verden. Popovic fortalte om hvordan ikke-voldelige initiativ kunne fungere. Det handler kunnskap, kunnskap om hvordan man når ut, får med seg folk, protesterer på måter som ikke blir tatt av regimet. Autoritære regimer lærer fort, ikke-voldelige bevegelser må lære fortere, sier Srdja Popovic.

Dessuten er humor en god mulighet når man vil protestere. Autoritære ledere vil være seriøse og liker ikke spøk, samtidig er det vanskeligere for dem å kontrollere humor.

Sikkerhetspolitisk forsker Erica Chenoweth kunne gi oss noen oppmuntrende opplysninger: Når ikke-voldelige bevegelser er vellykket, er sjansene mye større for vellykket demokratisk utvikling etterpå. Dersom mange kvinner har mulighet til å delta i protestene, eller at den udemokratiske lederen har sittet lenge ved makten, er det mer sannsynlig at ikke-voldelige bevegelser kan lykkes, men det tar tid å bygge demokratier, minimum ti, noen ganger tyve år. Hennes analyse av 323 ikke-voldelige kampanjer viste at de var dobbelt så vellykkede som voldelige.

Som Peter Ackerman sa på Civitafrokosten: De viktigste kriteriene for suksess for ikke-voldelig motstand er at man finner grunnleggende mål man er enig om, selv om man er uenig i andre mål. De uenighetene kan diskuteres og løses i demokratiske former. Dessuten, få så mange som mulig til å slutte opp om den ikke-voldelige motstanden.

En ikke-voldelig måte å protestere på er gjennom kunsten, gjerne med humorisme og satire. Kunst kan nå mennesker gjennom alle sanser, inspirerer og engasjere, men ikke uten risiko. De siste innleggene på OFF viste med all tydelighet hvilken risiko kunstnerne utsetter seg for, ikke-vold blir møtt med vold og arrestasjoner. Likevel fortsetter de innsatsen. Det krever mot, som Amir Ahmad Nasr slo fast i sitt innlegg.

Den bahrainske bloggeren Ali Abdulemam som for første gang på to år snakket offentlig på OFF etter å ha vært savnet, fortalte om hvordan man protesterte i Bahrain ved å tute takten til en protestsang med bilhornet, slå takten med snoren på flaggstangen eller trampe takten i asfalten, dog ikke uten risiko for arrestasjon.

Lapiro de Mbanga fra Kamerun skrev en kritisk sang om presidenten Paul Biya, og endte i fengsel i tre år. Han ble frigitt etter internasjonalt press og har i dag fått politisk asyl i USA.

Natalia Kaliada var grunnlegger og kunstnerisk ansvarlig for Hviterusslands frie teater. Hun laget og satte opp kritiske teaterstykker som særlig la vekt på hva stalig undertrykkelse og hva som skjer i samfunn der frykt er allstedsnærværende. Den hviterussiske diktatoren Alexander Lukashenko fikk henne arrestert og torturert, men hun klarte å flyktet til Storbritannia og fikk politisk asyl.

Ali Ferzat fra Syria er en politisk tegneserieforfatter, og han hadde publisert over 15 000 tegninger før det syriske opprøret startet. Da tegningene kritiserte Assad ble, symbolsk nok, fingrene og hendene hans brukket av maskerte menn. Han har ikke gitt opp og fortsetter sin billedkritikk som er mer nødvendig enn noen gang.

Owen Maseko fra Zimbabwe tok sjansen på å male et kritisk maleri av Gukurahundi massakren av anslagsvis 20 000 mennesker i Zimbabwe som diktatoren Robert Mugabe var ansvarlig for. Under ett døgn etter maleriutstillingsåpningen ble han arrestert.

Mario Vargas Llosa er forfatter, politiker og journalist fra Peru som fikk Nobelprisen i litteratur i 2010. Han har skrevet mer enn 30 romaner, teaterstykker og essayes, om individuell motstand, opprør og kamp mot undertrykkende maktstrukturer. På Oslo Freedom Forum levererte han et kraftfullt forsvar for bøker, litteratur og verdien av å lese, og dermed for ytringsfrihet og kritisk debatt. Llosas politiske engasjement kan du lese mer om på Minervanett.

Innlegget er også publisert på Fastings blogg.