Forbud og påbud: Liberaliseringsstafetten

Mange lover og regler er gode og nødvendige, men det gjelder ikke alle. Debatten om påbud og forbud må kunne løftes til et mer prinsipielt nivå. En kritisk gjennomgang av ulike forbud og påbud bør gjennomføres. Venstres Sveinung Rotevatn og FrPs Anders Anundsen har startet en viktig debatt som handler om mer enn vin i parken og lakrispiper, skriver Mathilde Fasting.

Mathilde Fasting

Publisert: 27. august 2013

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

I fjor skrev Unge Venstres leder, Sveinung Rotevatn, et innlegg i Dagens Næringsliv under overskriften «21 ting vi kan tillate». Det førte til en lang rekke innlegg også fra andre som ville fjerne et forbud eller påbud, og «legaliseringsdebatten» var i gang. Så ble det ganske stille inntil FrP i går presenterte sin 30-punktsliste med forbud de vil fjerne om de kommer til makten etter valget.

I motsetning til Venstre, møter FrP hånlatter og motstand når de vil liberalisere skjenkebestemmelser, tillate hjemmebrenning og salg av lakrispiper i butikken. Det blokkerer enkelt den viktige diskusjonen vi heller bør ta: Hvorfor skal lovboken vokse?

Etter legaliseringsdebatten i fjor sommer, gjennomførte Civita en telling av alle forbud og påbud som er foreslått fjernet og innført de siste ti årene. Gjennomgangen viste at forskjellene på de politiske blokkene er små. Alle partier har foreslått nye forbud og påbud, og lovboken vokser. Alt i alt ble det fremmet forslag om innføring av nesten 700 nye forbud og påbud i perioden, altså ca. 70 forslag pr år i snitt. Litt over halvparten av dem ble vedtatt.

Derimot er det forskjell på blokkene når det gjelder viljen til å fjerne forbud eller liberalisere lover og regler. Det ble riktig nok bare foreslått å fjerne ca. 370 forbud og påbud i samme periode, men de borgerlige partiene sto for 90 prosent av forslagene. Dessverre ble bare ca. 70 av dem vedtatt, siden de rødgrønne partiene nå har flertall.

Forskjellen på de enkelte partiene er enda større. FrP skårer høyt, både når det gjelder vilje til å innføre og fjerne forbud, og Venstre er det partiet som vil fjerne flest forbud og innføre færrest nye forbud. Ellers er bildet preget av at de rødgrønne partiene er flinkest til å innføre nye og dårligst til å fjerne gamle forbud – mens de borgerlige partiene i større grad vil fjerne forbud og tillate mer.

Det er viktig at de som vil innføre nye forbud og påbud – eller som ikke vil fjerne de vi har – har begrunnelsesbyrden. Det er altså de som vil ha eller opprettholde et forbud som må forklare hvorfor det er viktig. Av og til er det lett å begrunne et forbud. Det er for eksempel lett å forklare at vi ikke kan velge hvilken side av veien vi vil kjøre på. Andre ganger er det verre. Det er ikke like lett å forklare hvorfor det er forbudt å drikke vin i parken. Anders Anundsen fra FrP møtte Vegard Wennesland fra Ap i gårsdagens Dagsnytt 18. Forklaringen fra Wennesland på hvorfor vi ikke trengte å fjerne det, var at han hadde tatt seg en øl i parken, og at politiet velger å ikke håndheve forbudet. Da er det berettiget å spørre om vi egentlig trenger det.

Men selv når et forbud lar seg begrunne godt, er det ikke sikkert at forbud virker best. Kanskje vi blir mer hensynsfulle overfor hverandre, hvis vi må reflektere over egen adferd og gjøre valg fremfor bare slavisk å følge regler.

Innlegget er publisert på Fastings blogg 27.8.13.