Må lovboken vokse?

Frihet er ikke noe vi får, det er noe vi har. Derfor er det viktig at de som vil innføre nye forbud og påbud – eller som ikke vil fjerne de vi har – har begrunnelsesbyrden. Det er altså de som vil ha eller opprettholde et forbud som må forklare hvorfor det er viktig, skriver Kristin Clemet og Mathilde Fasting i DN.

Kristin Clemet

Mathilde Fasting

Publisert: 29. desember 2012

Av Kristin Clemet og Mathilde Fasting, Civita

27.juni skrev Unge Venstres leder, Sveinung Rotevatn, et innlegg i Dagens Næringsliv under overskriften «21 ting vi kan tillate».

DN og Rotevatn hadde sett seg lei på forbudsmentaliteten blant norske politikere. Det toppet seg da Senterpartiets Kjersti Toppe ville forby kartongvin. Det fikk Rotevatn til å snu på flisa og lage en liste med forbud som burde fjernes. Dette førte til en lang rekke innlegg også fra andre som ville fjerne et forbud eller påbud, og «legaliseringsdebatten» var i gang.

Gjennom rapporten «Spiller det noen rolle?» har Civita tidligere avdekket at det ikke er noen vesentlig forskjell på partiene når det gjelder viljen og evnen til å bevilge penger til offentlig velferd. Men er det noen forskjell når det gjelder viljen og evnen til å innføre og fjerne forbud og påbud?

En gjennomgang av alle forbud og påbud som er foreslått innført de siste ti år, viser at forskjellene på de politiske blokkene er små. Alle partier har foreslått nye forbud og påbud, og lovboken vokser. Alt i alt ble det fremmet forslag om innføring av nesten 700 nye forbud og påbud i perioden, altså ca. 70 forslag pr år i snitt. Litt over halvparten av dem ble vedtatt.

Derimot er det forskjell på blokkene når det gjelder viljen til å fjerne forbud eller liberalisere lover og regler. Det ble riktig nok bare foreslått å fjerne ca. 370 forbud og påbud i samme periode, men de borgerlige partiene sto for 90 prosent av forslagene. Dessverre ble bare ca. 70 av dem vedtatt, siden de rødgrønne partiene nå har flertall.

Forskjellen på de enkelte partiene er enda større. FrP skårer høyt, både når det gjelder vilje til å innføre og fjerne forbud. Ellers er bildet preget av at de rødgrønne partiene er flinkest til å innføre nye og dårligst til å fjerne gamle forbud – mens de andre borgerlige partiene vil ha færre forbud og tillate mer.

Ideologien er altså ikke helt ute av politikken: Det er en viss forskjell på blokkene og partiene. Borgerlige partier legger større vekt på valgfrihet, mens rødgrønne partier i større grad vil styre oss og foreta valg på våre vegne.

Vår analyse er først og fremst en kvantitativ analyse, og vi har derfor ikke gått dypt inn i innholdet i de forslagene som er fremmet. Likevel kan vi nok si at DN og Rotevatn hadde rett: Mange politikere har lett for å ty til bevilgninger eller forbud når et problem skal løses.

Det er imidlertid mange gode grunner til at forbud og påbud ikke alltid er det beste:

Friheten, nemlig muligheten til selv å bestemme hvordan vi vil leve livene våre, er grunnleggende i et demokrati. Enhver skal ha så mye frihet som er forenelig med like mye frihet for andre. Friheten er, for å sitere Edmund Burke, et gode som skal forbedres – ikke et onde som skal minskes.

Et liberalt demokrati er dessuten kjennetegnet av at statens makt over borgerne skal være begrenset. Også mindretall – de som mener eller velger annerledes enn majoriteten – har krav på beskyttelse. Friheten bygger på en tro på at mennesket er autonomt og kan ta ansvar for egne valg, og at et samfunn uten personlig ansvar blir et dårligere samfunn. Muligheten til å bestemme over seg selv, til å gjøre dårlige valg, men også til å gjøre moralske valg, gir livet mening.

Av og til er det lett å begrunne et forbud. Det er f.eks. lett å forklare at vi ikke kan velge hvilken side av veien vi vil kjøre på, fordi det ville få katastrofale konsekvenser, dersom ikke alle kjørte i samme retning. Andre ganger er det verre. Det er f.eks. ikke lett å forklare hvorfor det er forbudt å drikke vin i park.

Men selv når et forbud lar seg begrunne godt, er det ikke sikkert at forbud virker best. Kanskje vi blir mer hensynsfulle overfor hverandre, hvis vi må reflektere over egen adferd og gjøre valg fremfor bare slavisk å følge regler.

Mange lover og regler er gode og nødvendige, men det gjelder ikke alle. Vi håper at vår gjennomgang kan inspirere flere politikere til å gjøre som Rotevatn – og stille spørsmål ved om forbud og påbud alltid er et gode.

Kronikken var publisert i Dagens Næringsliv lørdag 29. desember 2012

Les mer og last ned Civita-notatet om forbud og påbud her!