Demokrati og rettigheter

Samtykkelov er fortsatt en dårlig idé

Det er merkelig at Amnesty, som blant annet gjør en viktig jobb for å sette søkelys på urettmessige og uproporsjonale straffer rundt om i verden, her hjemme synes å være mer opptatt av at menn må være «progressive» og «ta kvinners parti», som Egenæs uttrykker det, enn å forsvare grunnleggende rettsstatsprinsipper, skriver Torstein Ulserød.

Torstein Ulserød

Publisert: 21. mars 2018

I anledning kvinnedagen 8. mars tok generalsekretær i Amnesty Norge, John Peder Egenæs, til orde for at vi må få en såkalt samtykkelov i en kronikk i Dagbladet.

Forslaget innebærer at straffelovens bestemmelse om voldtekt endres slik at manglende samtykke til seksuell omgang i seg selv skal konstituere en voldtekt. Dette er, ifølge Egenæs, aktuelt nå fordi vi «etter flere måneder med #metoo» trenger «et nytt politisk grep for å bekjempe seksuelle overgrep mot kvinner».

Egenæs antyder med dette at mangel på adekvat straffelovgivning er en årsak til #metoo-problemene, og at motstand mot samtykkeregulering for voldtekt er å «motvirke en samfunnsutvikling som sikter mot å bedre enkeltindividers rettssikkerhet.»

Men det finnes ingen empiri som sannsynliggjør at denne typen straffelovgivning er egnet til å gi noen større trygghet i form av bedre rettsvern mot overgrep. Og man bør, også på kvinnedagen, huske at det finnes to parter i en straffesak som har krav på rettssikkerhet.

Spørsmålet om hvorvidt manglende samtykke burde være et vilkår i voldtektsbestemmelsen har vært vurdert av norske myndigheter flere ganger tidligere. I 2008 konkluderte Justisdepartementet med at Norge ikke har noen plikt til å endre straffeloven, selv om FNs kvinnediskrimineringskomité mener norsk voldtektslovgiving er i strid med menneskerettighetene.

Departementet mente det heller ikke var ønskelig å endre voldtektsbestemmelsen, da det ikke var «noe markert praktisk behov» for en slik lovendring.

Da forslaget igjen var oppe til vurdering i 2013 pekte departementet på at samtykkeregulering «kan ha en pedagogisk effekt», og at det ikke kan «utelukkes at det finnes tilfeller av ufrivillig seksuell omgang som ikke er dekket av gjeldende straffebestemmelser», en såkalt «restkategori».

Det eneste argumentet for å innføre samtykkeregulering, var altså at det kan være greit å «ta i litt ekstra» for å fange opp enhver «restkategori» som ikke kan utelukkes. En slik straffelovgivning står i fare for å sette grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper over styr. Den er samtidig uegnet til å løse virkelighetens problemer.

Problemet i voldtektssaker er ikke at straffeloven ikke rammer straffverdige handlinger.

Problematikken «er av bevismessig art knyttet til subjektive betingelser for straffbarhet», som Oslo statsadvokatembeter uttrykte det i 2013.

Det er vanskelig å se hvordan innføring av en samtykkebestemmelse skal bedre disse bevismessige problemene i voldtektssaker.

Forslaget fra 2013 har etter høringsrunden blitt liggende i skuffen hos regjeringen. Men nå har SV fremmet et representantforslag i Stortinget om samtykkelov. I forslaget hevdes det at voldtekt er «et av de største problemene for reell likestilling».

Når voldtekt ses som en konsekvens av mangel på likestilling og generelle holdningsproblemer, gir løsningene seg selv. Det er da behov for et kontinuerlig holdningsskapende arbeid, og straffeloven kan gjerne brukes hvis det kan ha en «pedagogisk effekt».

«Straffeloven må bli tydelig på at du trenger samtykke før sex», skriver Egenæs. Men det finnes knapt noen tenkbar seksuell handling der det er snakk om ufrivillighet hos den ene parten, som ikke rammes av et straffebud i dag. Det er imidlertid ikke alle grenseoverskridelser på seksualitetens område som regnes som voldtekt. Og slik bør det kanskje også være, ettersom voldtekt har en minstestraff på hele 3 års fengsel.

Terskelen for hva som anses som vold og truende adferd etter dagens voldtektsbestemmelse er heller ikke høy. Men det må altså finnes objektive forhold som gjør det mulig å fastslå ufrivillighet hos fornærmede, og subjektiv skyld hos gjerningspersonen. Slik det må være i en rettsstat.

Innlegget er publisert i Dagbladet 19.3.18.