Demokrati

Rødt sier det selv: Revolusjon!

Rødt er selverklærte revolusjonære – nevnt 14 ganger i inneværende prinsipprogram – noe som for Rødt er selve bunnplanken i det å skille seg ut i den norske, venstreradikale faunaen.

Bård Larsen

Publisert: 27. august 2021

I en gjestekommentar om Rødt hevder Svein Tuastad at partiet ikke utmerker seg som særlig autoritære. Rødt må snarere forstås som et reformistisk parti, mener Tuastad. Han legger blant annet til grunn at Rødts velgere, ifølge Norsk Monitor, er anti-autoritære og tolerante.

Litt alvorlig kan man si at ideer er farlige, og at vi ikke vet hva fremtiden vil bringe. Men Tuastad har delvis rett i at Rødt overflatisk sett er venstrepopulister. De trekker stemmer til en del kjernesaker mange på venstresiden sympatiserer med. At Rødts velgere ikke er spesielt autoritære, er sånn sett ikke spesielt overraskende.

Prinsipprogrammet

Men hvis man skal diskutere et parti, blir det litt rart om man skal hoppe bukk over det partiet, og ikke velgerne, faktisk mener. Altså slik det formuleres i programposter som blir vedtatt på landsmøter. Og kanskje særlig når vi kjenner bakgrunnen til partiet, og at en del av kadrene fra AKP fremdeles har en viss innflytelse. For det er ikke primært AKPs historie på 1970-tallet som byr på problemer.

Det er heller ikke slik Tuastad skriver, at 1970-tallets AKP «på eit vis» er opphavet til dagens Rødt. AKP nedla seg selv og stiftet Rødt så sent som i 2007 (fun fact: både Mímir Kristjánsson og Bjørnar Moxnes har vært ledere for Rød Ungdom den gang Rød Ungdom var AKPs ungdomsorganisasjon). Man behøver altså ikke å være historiker for å se at denne forbindelsen har en viss relevans når man i 2021 skal tolke et revolusjonært program med nært opphav fra det samme politiske miljøet. Jeg kan ikke etter beste evne se at ideologisk debatt har en absolutt tidsramme på 14 år.

Men uansett er vår kritikk av Rødt anno 2021 primært rettet mot prinsipprogrammet deres. Dessverre ser det ut til at det ikke bare er få av Rødts velgere som faktisk leser programmet til Rødt. Det gjelder nok også store deler av det kommentariatet, som ellers ofte er enige om at Rødt – på tross av sine rariteter – er et demokratisk parti.

Vekk med kapitalismen!

La meg begynne med å sitere Tuastad: «Partiprogrammet til Raud ter ellers som andre reformistiske venstreparti sine program. Hovudskilnaden er at Raudt er endå gladare i staten enn dei andre og meir skeptisk til private, særleg på velferdsområdet.»

Her tar Tuastad feil.

Det mest innlysende er at Rødt er mer enn bare skeptisk til private løsninger. De vil avskaffe kapitalismen. De er heller ikke bare gladere i staten enn andre. De ser på staten som kroppsliggjøringen av arbeiderklassen som skal ta makta over «alle viktige samfunnsområder», som det heter.

Ikke reformert

Verre er det å argumentere for påstanden om at Rødt er reformister. Det er de ikke – og det står klart og tydelig i prinsipprogrammet (det nåværende):

«En reformistisk strategi vil aldri kunne føre til et sosialistisk samfunn. Kjerna i reformismen er ideen om at kapitalismen kan omdannes til sosialisme gjennom gradvise reformer ved å oppnå regjeringsmakt i et kapitalistisk samfunn.»

Ungdommene i Rødt går enda lenger:

«Det er umulig å innføre reformer som opphever klassene. Stortinget er underlagt begrensninger som hindrer dette, og det ville møtt motstand fra kapitalistene.»

I det nåværende programmet har Rødt fjernet passasjen som beskriver Ap, SV og store deler av LO som borgerskapets lakeier. Men poengene er ikke borte, de er bare mer snirklete formulert, som de «systemlojale»:

«Historisk har vi sett at sosialistiske partier med en reformistisk strategi, har endt opp som systemlojale, og har forlatt målet om sosialisme når de har fått makt. […] De revolusjonære hevdet på sin side at hvis arbeiderbevegelsen lot det kapitalistiske maktforholdet bestå, ville de positive reformene innen velferd og arbeidsliv være høyst utrygge framskritt som ville undergraves og angripes så snart den økonomiske makteliten kom politisk på offensiven.»

Sagt enkelt betyr dette at Rødt, som andre kommunister, ikke er fortrolige med valgresultater. De vil etablere et sosialistisk folkestyre som demmer opp for andre former for folkevilje.

Mens Rødt altså forsikrer oss om at reformer ikke er veien å gå, kan Rød Ungdom forsikre oss om at Stortinget mer eller mindre skal oppløses. Er det udemokratisk nok?

De eneste rettroende

I Rødt er det ikke veldig populært å bli konfrontert med følgende sitat fra prinsipprogrammet fra 2014: «Historisk har makthaverne brukt alle tilgjengelige midler for å holde på sine privilegier. En sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten.»

Slik jeg leser det, er dette oppfordring til statskupp. Rødt-politikere synes det er irrelevant å trekke frem noe så «steingammelt». Sitatet er borte nå̊, men erstattet av andre snirklete formuleringer. Igjen bør programmet leses.

Jeg synes det er veldig, veldig rart at ikke fler på den moderate venstresiden stusser over slike ting. Hva ville Svein Tuastad sagt om et høyreparti med lignende formuleringer i programmet fra så sent som for sju år siden? Og ville man i så fall ikke gått grundigere til verks i dagens program og trukket noen linjer?

Alt dette viser ganske entydig og forsiktig sagt at Rødt ikke er et reformistisk parti. Tvert imot. Tablået deres er ganske enkelt å lese seg til: Det er Rødt mot røkla (men med folket og arbeiderklassen, selvsagt) i en tredeling av stridssonen: Kapitalistene, de systemlojale og de rettroende (gjett hvem?).

Rødt er selverklærte revolusjonære – nevnt 14 ganger i inneværende prinsipprogram – noe som for Rødt er selve bunnplanken i det å skille seg ut i den norske, venstreradikale faunaen.

Teksten er publisert i Stavanger Aftenblad 25.8.21.

Publisert: 14. desember 2021