Valgets kval

Partiene bør gradvis åpne opp sine nominasjonsprosesser, og Stortinget bør gjeninnføre adgangen til å stryke kandidater ved kommunevalg, skriver Kristin Clemet i Dagsavisen.

Kristin Clemet

Publisert: 13. august 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Denne uken startet forhåndsstemmingen foran høstens kommunevalg. Nesten 60.000 personer stiller til valg til landets kommunestyrer, hvorav ca. 10.000 skal velges. Over 200 partier og grupperinger stiller lister, og bare i Oslo kan vi velge mellom 17 lister.

Det sier seg selv at det blir trangt om plassen, og at konkurransen blir hard. I ukene som kommer, vil derfor partiene og kandidatene forsøke å overbevise oss om at vi bør stemme på akkurat dem. Men hvor stor innflytelse har egentlig velgerne over sammensetningen av kommunestyrene? Er det velgerne, medlemmene av de politiske partiene eller partielitene som har mest innflytelse? Faktum er at velgerne har unikt liten innflytelse på personsammensetningen i kommunestyrene i Norge. Det skyldes dels valgloven og dels den nominasjonsprosessen partiene har et slags monopol på.

La oss ta valgloven først: Den gir oss en mulighet til å gi en ekstra stemme til kandidater vi gjerne vil ha inn i kommunestyret, men den gir oss ingen mulighet til å stryke kandidater vi ikke vil ha inn. En slik mulighet hadde vi før, men den ble fjernet, visstnok av hensyn til politikerne selv, som ikke liker å bli strøket, og fordi man ville unngå kampanjer der visse grupper, som f.eks. innvandrere, ble strøket.

Muligheten til å stryke kandidater bør gjeninnføres. En ordning der vi bare har muligheter til å gi kandidater en ekstra stemme, kan gi absurde resultater. Hvis f.eks. en kandidat uttrykker svært kontroversielle meninger, må det være mulig å gi uttrykk for både sympati og antipati. Kandidatene må tåle å møte velgernes dom.

Men også de politiske partienes egne nominasjonsprosesser kan bidra til å frata velgerne innflytelse. Bare cirka fem prosent av den voksne befolkningen er medlem av et politisk parti, og bare ca. to prosent er aktive i partiene – mens enda færre deltar i nominasjonsprosessen. Og det er de som deltar i prosessen som ofte kalles «partieliten» i forskningen.

Denne partieliten har stor innflytelse på sammensetningen av listene. Men den får også hjelp av valgloven. Der heter det nemlig at partiene selv kan bestemme at inntil 10 av kandidatene på listen kan gis en ekstrastemme («kumuleres») allerede i utgangspunktet. Det vil i praksis si at ingen andre på listen kan utkonkurrere disse kandidatene. De er sikret en plass, hvis bare partiet får nok stemmer.

Fordelen ved å ta kontroll over sammensetningen av listen, er at man kan sikre seg at listen, etter partielitens mening, blir «perfekt» satt opp med hensyn til kjønn, geografi, minoriteter, alder, yrke, seksuell legning osv. , og at man ikke risikerer «kupp» og «kampanjer» fra grupper av f.eks. innvandrere eller kvinner, som fører til en ensidig sammensatt liste. Ulempen er en viss risiko for «innavl» i eliten, og at medlemmer og velgere får så liten innflytelse at det reduserer interessen for valg og politikk. Noen vil også mene at det er mindre demokratisk.

Enkelte partier praktiserer eller eksperimenterer med ordninger som gir partimedlemmene og/eller velgerne større innflytelse. Noen forhåndskumulerer færre kandidater enn de kan eller mest sannsynlig får valgt inn i kommunestyret, og overlater dermed til velgerne å bestemme hvilke andre kandidater som velges. Andre gir velgere og medlemmer større innflytelse når listene skal settes opp, f.eks. ved å gi alle medlemmer stemmerett på nominasjonsmøtet, slik Oslo SV gjør – eller muligheten til å delta i en rådgivende eller delvis bindende uravstemning om hvordan listen bør settes opp, slik Oslo Høyre gjør.

La oss se på listene til partiene i Oslo som et eksempel, og anta at valget ikke ender med noe «jordskjelv», men med relativt moderate endringer i bystyrets sammensetning – slik det pleier å være:

I Oslo bystyre er det bare to partier som har flere enn 10 representanter, nemlig Arbeiderpartiet og Høyre. Begge disse partiene har valgt å kumulere det maksimale antall kandidater – men siden de tross alt får valgt inn en god del flere, vil velgerne til disse partiene ha relativt stor innflytelse på sammensetningen av deres bystyregrupper.

Andre partier kumulerer litt færre eller like mange representanter som de har i dag. Det gjelder FrP, som nå har fire representanter og har kumulert tre. Det kan gi velgerne en viss innflytelse, hvis FrP blir like stort eller større enn ved siste valg. Det samme gjelder Venstre, som har fem representanter og har kumulert fire.

Andre partier gir velgerne liten eller ingen innflytelse på personsammensetningen. Det gjelder f.eks. KrF, som har én representant og har kumulert to – eller Senterpartiet, som har null representanter og har kumulert én.

Atter andre demonstrerer at de ikke akter å gi velgerne noen innflytelse på personsammensetningen overhodet: MDG har f.eks. én representant og har kumulert 10, og det samme gjelder Rødt, som i dag har to representanter, og som har kumulert 10. Også SV må sies å tilhøre denne gruppen, siden partiet nå har fire representanter og har kumulert 10.*

Også blant partier som overhodet ikke er representert i dag, er det store variasjoner: Feministisk Initiativ har, optimistisk nok, kumulert fem kandidater – mens Liberalistene har kumulert null.

Det er altså tydelig at noen partier er mer villige enn andre til å «risikere» velgernes innflytelse.

Det er ingenting som tyder på at det vil skje store endringer i måten vi setter opp lister på i Norge. Men to ting bør skje: Partiene bør gradvis åpne opp sine nominasjonsprosesser, og Stortinget bør gjeninnføre adgangen til å stryke kandidater ved kommunevalg.

Artikkelforfatteren har ledet Oslo Høyres nominasjonskomite. Innlegget er på trykk i Dagsavisen 13.8.15.

* Presisering på trykk i Dagsavisen 17.8:

I min artikkel i Dagsavisen 13. august om velgernes innflytelse på personsammensetningen i kommunestyrene gikk jeg for langt da jeg skrev at partier som forhåndskumulerer mange flere kandidater enn de kan forvente å få valgt, ikke gir velgerne noen innflytelse overhodet.

Faktum er jo at velgerne også kan gi en ekstrastemme til forhåndskumulerte kandidater og dermed påvirke hvem av de forhåndskumulerte som blir valgt. Men det gjenstår, som en følge av de mange forhåndskumulerte, at alle de andre som står på listen, i praksis ikke har noen sjanse til å bli valgt.

Se også:

Civita-notat nr.12 2014: Et blikk på valgordningen, nominasjonen og deltakelsen i norske partier

Det norske samfunnet preges av høy tillit, relativt høy valgdeltakelse og gode muligheter for å påvirke politiske prosesser. Likevel er det noen tegn som er foruroligende, og som potensielt kan svekke den demokratiske legitimiteten.

Ett av dem er at antallet partimedlemmer har sunket de siste 30 årene, samtidig som partiene har opprettholdt sin sterke innflytelse over nominasjonene og dermed valget av personer til folkevalgte forsamlinger. Det er også bekymringsfullt at velgerne ved stortingsvalg ikke har noen reell innflytelse på hvilke personer som skal velges, og at ledelsen i partiene velges av en svært eksklusiv partielite.

I Norge bestemmer partimedlemmene svært mye, allerede før folket får uttrykke sin mening i valg. Det gjør den norske nedgangen i medlemskap ekstra betenkelig.

Dette notatet diskuterer tre forhold ved den demokratiske deltakelsen:

1) Partinominasjonene forut for valg.

2) Velgernes innflytelse ved valg.

3) Partimedlemmenes valg av partiledelse.

Last ned og les notatet her: Civita-notat_12_2014