Ideer

En provokasjon?

I Dagsavisen (27. september) beskylder skribent Attiq Sohail filmen «The innocence of muslims» for å være en provokasjon og skriver at ytringsfriheten ikke kan brukes til å latterliggjøre andres tro. Men Sohail tar grunnleggende feil, en av ytringsfrihetens viktigste elementer er nettopp retten til å fortelle folk det de ikke vil høre, skriver Eirik Løkke i Dagsavisen.

Eirik Løkke

Publisert: 4. oktober 2012

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

I Dagsavisen (27. september) beskylder skribent Attiq Sohail filmen «The innocence of muslims» for å være en provokasjon og skriver at ytringsfriheten ikke kan brukes til å latterliggjøre andres tro. Men Sohail tar grunnleggende feil, en av ytringsfrihetens viktigste elementer er nettopp retten til å fortelle folk det de ikke vil høre (George Orwell).

Fundamentet for en god offentlig samtale er at ytringer møtes med ytringer og at vold som svar på ytringer fordømmes – uten forbehold. Avviker vi et øyeblikk fra dette prinsipp, blir resultatet verken mer toleranse eller respekt. Tvert imot, det er oppskriften på å institusjonalisere det som Flemming Rose beskriver som taushetens tyranni. Det er i så måte nedslående å lese Sohails tilnærming, idet han relativiserer ansvaret for de drepte, framfor å plassere ansvaret utelukkende der det hører hjemme, nemlig hos dem som utfører handlingene.

Han skriver videre at ytringsfrihet kan brukes til religionskritikk, men ikke misbrukes til å krenke. Det burde være åpenbart hvorfor beskyldninger om krenkelser og provokasjoner er underordnet ytringsfriheten. Dette er subjektive størrelser hvor det simpelthen er umulig å finne en felles «krenkelsesstandard». Sohail snur problemstillingen på hodet når han beskylder satirebladet Charlie Hebdo for indirekte å være skyld i drapene på uskyldige gjennom å publisere karikaturer. Ifølge denne logikken vil karikaturtegnere i norske aviser være indirekte skyld i en hvilken som helst voldelig handling, så lenge handlingen begrunnes ut fra at noen «ble provosert».

Det paradoksale er, som Shabana Rehman har skrevet, at reaksjonene bidrar til å legitimere innholdet i filmen. Hadde alle muslimer trukket på skuldrene, ville filmen blitt redusert til en ubetydelig parentes. Men inntil muslimene aksepterer prinsippet om at ytringer kun kan møtes med ytringer, har faktisk provokasjoner og krenkelser en verdi i seg selv. De eneste som kan endre dette, er muslimene selv.

«En av ytringsfrihetens viktigste elementer er nettopp retten til å fortelle folk det de ikke vil høre.»

Innlegget stod på trykk i Dagsavisen torsdag 4. oktober 2012.

Relatert

Skjalg Stokke HougenTorkel BrekkeMathilde Fasting

Brev 1: Om borgerlighet

Første brev i serien «Jakten på det borgerlige».

LiberalismeKonservatismeIdeer

Ketil Solvik-Olsen til Civita

Vi er veldig glade for å ha fått Ketil på laget. Med sin utdanning og omfattende erfaring fra politikk og næringsliv kan han bidra svært bredt til Civitas virksomhet, sier leder i Civita, Kristin Clemet.

Ideer

Hans Jacob Huun Thomsen

Et knefall for hårsåre islamister

Karikaturstriden er en viktig påminnelse om at vi ikke kan legge oss på rygg for trusler og radikalisme.

Demokrati og rettigheterYtringsfrihet

Eirik Løkke

Donald Trump og ytringsfrihet 

Med tanke på hvor mye Trump og MAGA-bevegelsen har skreket opp om sensur og manglende ytringsfrihet, er Trumps siste sprell en imponerende fremvisning i hykleri og skamløshet.

USAYtringsfrihet

Lars Peder Nordbakken

Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie

Det ser ikke ut til at det konservative partiet vil komme seg ut av dødsdansen det nå har viklet seg selv inn i. Sjansene for at partiet vil overleve et revolusjonært regimeskifte er minimale.

KonservatismePolitikk og samfunnInternasjonalt

Lars Fr. H. Svendsen

MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»

Hvordan skal vi forstå den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt USA det siste tiåret, og den indre jubel som råder hos bevegelsens tilhengere?

KonservatismeUSA