Et enkeltmenneske kan umulig gå gjennom et helt liv uten å bli krenket
Hvis vi er intolerante i møte med vår egen fortid, og som et resultat ignorerer det som engang har vært, kan vi heller ikke lære av erfaringene.
Publisert: 3. mars 2023
Det kommer neppe som en nyhet, men vi er blitt ufattelig sensitive. Det som skal krenke, lar vi oss krenke av, det som ikke er ment å krenke, lar vi oss også krenke av. Og mye av det vi lar oss krenke av, forsøker vi å trylle bort.
Dette gjelder for språk, statuer, kunst og at «feil» personer går iført «feil» folkedrakter.
Mange forsøker å skape en virkelighet som ikke finnes, der det man ikke ønsker å se, blir usynliggjort.
På mange vis er ikke dette så ulikt det samfunnet Aldous Huxley skildrer i den dystopiske romanen «Vidunderlige nye verden». Der skildres et tilsynelatende lykkelig samfunn, der alle tragedier og ekstreme følelser har opphørt å eksistere. Depresjon og angst kan ennå forekomme, men slikt lar seg lett behandle farmakologisk. Kjemien er nemlig kommet såpass langt på områder som antidepressiva og angstforebyggende midler. Lykkepiller er nøkkelen til å unngå alt som er vondt.
Men det har sin pris: Menneskene i boken er strippet for all menneskelighet. Og lykkepillene er ikke så veldig vidunderlige. Piller får tiden til å gå, og ubehag til å opphøre, men uten at man egentlig opplever særlig mye, ikke engang noen form for glede. Fjernes det som kan være krevende, fjernes også evnen til å mestre og overvinne.
Vi kan tolke det som at behag og komfort er bokens store skurker. Parallellen til vår konsumering av tidvis tom underholdning, men også til vår nyvunne trang til å luke ut alt som kan såre og krenke noen i samfunnet, er påfallende. Fravær fra å bli krenket, det er vår nye lykkepille.
«Living is easy With Eyes closed»
Det er kanskje enkelt å stenge ute alt som kan gå ut over velbehaget. «Living is easy With Eyes closed» skrev John Lennon, og kanskje har han rett. Det er nok enkelt å leve i en lykkelig boble med skylappene på, men å kreve at det som kan komme til syne innenfor skylappene skal opphøre eller fordufte? Det skal godt gjøres å rettferdiggjøre.
Dette er tilfellet med ord og språk. Ordet «feit» forsvinner ikke selv om det fjernes fra Roald Dahls mesterlige barnebøker.
Det eneste man lykkes med er å skade produktet og åndsverket. Dessuten finnes det ikke så mange bedre ord enn «feit», når vi snakker om mennesker som har spist mer mat enn de kanskje har godt av. Ordet som erstattet det, «enorm», er unektelig langt verre.
Det finnes riktignok andre ord enn «tjukk», som er ganske støtende, og som sjelden kan brukes med andre formål enn nettopp å krenke.
Spørsmålet her er ofte hvorvidt vi burde revidere bøker og sanger som bruker ord som er langt verre enn «tjukk», selv om vi vet at ordene ikke forsvinner av den grunn, og selv om vi kan anta at de aller fleste er lært opp til å vite at det er uakseptabelt å bruke slike ord.
Vi må tåle ubehaget
At ordene ikke forsvinner selv om de fjernes fra en bok er vesentlig her.
Vi må ha et bevisst forhold til ord som er av nedsettende art, og akseptere det som er en del av historien vår.
Vi må tåle å se spor av noe som var feil, og kan oppleves som ubehagelig i ettertid.
Det er en ansvarsfraskrivelse å overse det ved å koste det under teppet.
Dette ser vi også i filmverdenen. Filmer som tar for seg slaveriet i USA, som «12 Years a Slave» og «Django Unchained», kan være rå kost for sarte sjeler. Men det er mye å lære av begge filmene, og av deres realistiske bruk av språk som er ment å være krenkende. Fremfor å være en provokasjon, er det en leksjon i hvordan man ikke skal behandle andre mennesker.
Vi må tolerere at noe en gang har vært gjort feil, og vise det fram.
Hvis vi er intolerante i møte med vår egen fortid, og som et resultat ignorerer det som engang har vært, kan vi heller ikke lære av erfaringene.
Sensitivitetslesing, eller sensur?
I virkelighetens versjon av «Vidunderlige nye verden», ansetter forlagene det som kalles sensitivitetslesere. Disse leserne er med på å avgjøre om en tekst kan være krenkende og forargende. De foreslår endringer, og de kan være med på å gjøre at en ellers god bok ikke kommer på markedet.
Det samme praktiseres i autoritære regimer som Kina, men da under det gode gamle begrepet sensur.
Og da er det gjerne store filmstudioer som går med på å fjerne karakterer som for eksempel er homofile. Hva gjør man ikke for å tjene litt ekstra penger?
Det er en vesensforskjell på disse eksemplene, da kinesisk sensur er dypt ekskluderende. Likevel er det viktig å være på vakt.
Muligheten til å krenke er en viktig del av et åpent samfunn. Det er noe vi må holde fast ved. Vi kan umulig ha en forestilling om at et menneske vil kunne gå gjennom livet uten å bli krenket. Derfor burde vi heller ikke luke ut alt det som kan virke støtende.
I romanen «Brave New World» kan en pille på hundre milligram kurere ti følelser. I vårt samfunn finnes ikke denne pillen, men det virker som at mange skulle ønske at den fantes.
Det er menneskelig å føle på ubehag fra tid til annen, det må vi finne oss til rette med.
Hvis litteraturen kun var snill og god, og malte rosenrøde bilder, ville det virkelige liv fremstått som en dystopi.
Innlegget var publisert i Nettavisen 1. mars 2023.
Mer om identitetspolitikk
Krenkelse, rasisme og identitetspolitikk
Identitetspolitikk
Ytringsfrihetens fire utfordringer
Relatert
Et knefall for hårsåre islamister
Donald Trump og ytringsfrihet
Velle og Chois absurde forestillinger om ytringsfrihet og sensur
Vi lever i ny-kynismens tidsalder
Oslo Freedom Forum 2025