Frykt og ytringsfrihet

Skal mangfoldets Europa ha noen sjanse, må ytringsfriheten veie tyngst. Støtter vi ikke opp om Emmanuel Macron og likesinnede, gjør vi noe galt både prinsipielt og taktisk, skriver Lars Kolbeinstveit i Minerva.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 6. november 2020

Frank Rossavik skriver i Aftenposten i går at ytringsfrihetens krise er drevet frem av at både venstresiden og høyresiden har en tendens til å forsvare ytringsfriheten opportunistisk istedenfor prinsipielt.

Rossavik har helt rett i at ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som bør forsvares prinsipielt. Hans kommentar er satt på spissen, og den har mange gode poenger, men det er også andre trekk ved ytringsfrihetenes krise. Vold eller trusler skaper utvilsomt frykt som igjen setter ytringsfriheten under press. Frykten er forståelig, men vi kjenner også fort på skam når vi gir etter for frykten og devaluerer ytringsfriheten. Da kan de som ikke gir etter for frykten, men som fortsetter å ytre seg, virke provoserende. Noen begynner da å lete etter feil hos den andre. I Norge er behandlingen av Vebjørn Selbekk under karikaturstriden det beste eksempelet på en slik tankegang.

Nypietisme

Kritikere av den klassiske og liberale forståelsen av ytringsfriheten har for eksempel en tendens til å hente opp en gammel pietistisk hersketeknikk, hvor det kreves renhet dersom man skal kunne protestere. Har vi ikke konsekvent forsvart ytringsfrihet, må vi visstnok tie. Den uten synd kan kaste den første stein. Men når blant andre Fremskrittspartiet nå forsvarer ytringsfriheten, har de rett i sak, på tross av det de har sagt før.

Bevisbyrden

Sylo Taraku i Agenda sa, da vi diskuterte dette nylig, at det er et paradoks at vi som forsvarer ytringsfrihet, blir gitt bevisbyrden. Det er jo ikke slik i andre debatter om grunnleggende rettigheter. Det er de som vil innskrenke det liberale demokratiet eller rettsstaten, som blir gitt bevisbyrden. Kritikere av ytringsfrihet har på merkelig vis klart å snu denne bevisbyrden. Det er vi liberale (hinsides høyre- venstreaksen) som har fått bevisbyrden. Taraku har helt rett i at det burde vært motsatt.

En annen uheldig dynamikk som gjør seg gjeldende, blant annet i Bjørn Stærks siste bok, er at siden folk med mer eller mindre grumsete holdninger til innvandring eller islam støtter ytringsfrihet, så ugleses den. Siden Resett og Document.no er for ytringsfrihet, er det visstnok noe nesten suspekt ved det. Slik argumentasjon er like ulogisk som å forsøke å sette en vegetarianer fast ved å nevne en fascist som er vegetarianer.

Frykt for vold

Trine Eilertsen skrev nylig meget interessant om at ytringsfrihetsdebatten og publisering av karikaturer er knyttet til frykt, men også mer rasjonelle redaksjonelle vurderinger. Det er viktig å understreke at den frykten som nå brer seg, er noe helt annet enn det ubehaget vi alle må forvente når vi mener noe offentlig. Vi har alle ytringsfrihet, men vi har ikke rett til å slippe det ubehaget det kan være å bli motsagt, karikert eller latterliggjort.

Det er frykt for grov vold og terror som brer om seg i Europa nå. At folk føler slik frykt, er fullstendig legitimt. Mange lar være å publisere karikaturer i sine aviser eller i sosiale medier. Folk kan ha ulike grunner – for eksempel er det ikke unaturlig at medier tenker på sikkerhet for sine ansatte. Likevel tror jeg frykt ofte er avgjørende, og det på to måter. For det første fryktes vold. For det andre er det nok en frykt for at man skal bli beskyldt for å spre fremmedfrykt, skape splid eller støtte opp om de såkalt «hule» forsvarene av ytringsfriheten. Det som derimot fort kan være feigt og usselt, er å skyve dem som trosser frykten ut av det gode selskap: anklage dem for å spre fremmedfrykt eller hat.

Toleranse

En annen gjenganger er forestillingen om at det er de som publiserer karikaturer – bruker ord og bilder – som må lære seg hva toleranse er. Men det er de som svarer med vold, eller «forstår» vold, som ikke skjønner hva toleranse er. Toleranse handler om «å holde ut» det man ikke liker og reagere med ord – aldri vold.

Fremmedfrykt eller rasisme er i den vestlige og opplyste verden noe av det verste du kan utvise. Det er en dødssynd. Fremmedfrykt eller rasisme må bekjempes, men når denne synden blir sett på som verre enn å krenke ytringsfriheten, gjør man derimot en dobbelt feil. Som Rossavik helt riktig og presist skriver: «Paris er like viktig som Minneapolis. Ytringsfriheten er jo grunnlaget for andre frihetskamper, inkludert kampen mot rasisme.»

For vi blir ikke mindre rasistiske og viser ikke mindre fremmedfrykt, hvis vi snevrer inn ytringsfriheten for angivelig å skape mer samhold og mindre fremmedfrykt. Man får derimot fort mer av begge deler. Vi får mindre mangfold, fordi, når vi forbyr de ytringene vi «ikke liker», må vi fort også forby ytringer som kommer fra dem vi angivelig vil beskytte. Ytringsfrihet er viktig for alle, kanskje spesielt minoriteter.

Mangfold i Europa

Dessuten gir vi, som Håvard Rem så godt belyste i Dag og Tid 23. oktober, lett dem som bruker vold, det siste ordet. Vi lærer den oppvoksende generasjon at de ikke kan si hva de vil, fordi de som tilfeldigvis er villige til å bruke vold, bestemmer. Vi vil få mer rasisme og fremmedfrykt. Et Europa med mindre rasisme og større aksept for mangfold og mer toleranse kan åpenbart ikke bygges på slike premisser. For øyeblikket er det Macron som ser dette best. Skal mangfoldets Europa ha noen sjanse, må ytringsfriheten veie tyngst. Støtter vi ikke opp om Macron og likesinnede, gjør vi noe galt både prinsipielt og taktisk. De autoritære eller de som bare kommer med et «hult» forsvar av ytringsfriheten, får bare mer vann på mølla. Det er verken majoriteter eller minoriteter tjent med.

Innlegget var publisert i Nettavisen 4. november 2020.

Publisert: 13. desember 2022