Ideer

Liberal intoleranse

I kampen for å verne om det liberale bør vi passe oss for å utdefinere meningsmotstandere. Toleranse handler om å holde ut meninger vi misliker sterkt, skriver Lars Kolbeinstveit i Minerva.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 27. januar 2021

Zygmunt Bauman skrev om gartnerimpulsen, folks behov for å luke vekk meninger som ikke passer inn. Begrepet er ment som en advarsel mot oss selv, som vil det gode. Vi må passe oss for ikke å bli autoritære. Vanligvis brukes derimot begrepet av liberale i kritikk av dem som kjemper for utopier langt til venstre eller høyre i det politiske landskapet.

På et lanseringsmøte (21. januar) for antologien Ingen frihet uten ytringsfrihet, sa Lars H. Fr. Svendsen at når det gjelder vern av ytringsfrihet har noe forandret seg. Før måtte liberale beskyttes mot de konservative. I dag er det også motsatt, for eksempel for noen kristne og konservative stemmer.

Samtidig er det utvilsomt en del problematiske holdninger jo lenger ut fra sentrum vi kommer.

Personer ute i dette landskapet er gjerne monomane, sære og kranglete. Det er ikke akkurat egenskaper som er formålstjenlige for gode debatter. Men liberale som forsvarer en åpen ytringskultur har aldri ment at den offentlige samtalen er noe teselskap. Og det er ikke bare for oss som tror vi evner å drøfte ting nyansert og såkalt faktabasert ytringsfriheten gjelder.

I kampen for å verne om det liberale bør vi passe oss for å utdefinere og luke ut. Det er mer konstruktivt å ufortørnet fortsatt diskutere sak. Toleranse handler om å holde ut meninger vi misliker sterkt. Diskusjoner med ytterliggående lykkes ikke alltid så godt, men det er ofte mer konstruktivt enn å utdefinere flere for «å forsvare det liberale demokratiet i en urolig tid med fremvekst av det autoritære».

Våre motstanderes ytringsfrihet glemmes lettere i takt med hvor engasjert vi er mot noe. Ihuga antirasister er mer villige til å begrense ytringsfriheten. Det er ikke overraskende at noen av Trumps sterkeste kritikere støttet at han ble kastet ut av Twitter. Leder for Ytringsfrihetskommisjonen, Kjersti Løken Stavrum, appellerte på nevnte lanseringsmøte til nøkternhet i diskusjonen om Trump og Twitter. Hun tror merking av de farligste twittermeldingene er bedre, og begrunnet en ytringsfrihetsvennlig linje med at «vi trenger de faktiske utsagnene for å kunne ha de beste analysene og diskusjonene». Sylo Taraku nevner i antologiens essay, Ytringsfrihet for ekstremister, Flemming Roses påpekning av at «Mellom ord og handling står et menneske med bevissthet og en evne til å vurdere hva som er riktig og galt».

Utdefinering bør reserveres til det mest ekstreme. Samtidig har de sære som jeg her forsvarer en tendens til å bruke offerkortet, og hevde seg utdefinert når de får helt legitim kritikk. De drøyeste av dem bagatelliserer angrep på liberale verdier. Av og til er det likevel forståelig at offerkortet brukes. Meningsmotstandere i det liberale og mer etablerte sentrum vil ikke diskutere sak, men forsøker å utdefinere på bakgrunn av alt fra hvem du er, til hvor du har publisert. Slik svekkes åpne og frie ytringsrom. Det svekker muligheten til at vi klarer å diskutere i et uenighetsfellesskap.

Innlegget var publisert i Minerva 25. januar 2021.