Demokrati og rettigheter

Nyttig debatt om ytringsfrihet

Selv om ytringsfriheten de siste årene er blitt utsatt for kritikk, trenger ikke ytringsfrihetens forsvarere fortvile. Kritikken styrker ytringsfriheten, skriver rådgiver Lars Gauden-Kolbeinsveit i Stavanger Aftenblad, i anledning utgivelsen av antologien Ytringsfrihet – 10 essays.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 27. mars 2012

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita og redaktør av antologien Ytringsfrihet – 10 essays.

Selv om ytringsfriheten de siste årene er blitt utsatt for kritikk, trenger ikke ytringsfrihetens forsvarere fortvile. Kritikken styrker ytringsfriheten.

Regjeringen og utenriksminister Jonas Gahr Støres behandling av Vebjørn Selbekk i kjølvannet av trykkingen av Muhammed-karikaturene var lite prinsipiell og meget kritikkverdig. Men svært mye tyder på at Vebjørn Selbekk til slutt vant debatten. Regjeringen kunne neppe behandlet saken og Selbekk på samme måte i dag.

Da karikaturene ble trykket i Magazinet, trodde mange, også undertegnende, at redaktør Selbekk var en marginal og reaksjonær stemme som ønsket å sverte muslimer. Denne tolkningen holdt ikke vann, verken da eller nå. Det er verdt å minne om at Pressens Faglige Utvalg (PFU) frifant Selbekk: Presentasjonen «inngår i et saklig oppslag om forholdet mellom ytringsfrihet og islam, og [den har] heller ikke (…) noen provoserende form».

Regjeringen foreslo i 2008 en ny blasfemiparagraf, hvor ”kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn” skulle være straffbart. Forslaget ble raskt trukket tilbake. Man kan selvsagt spørre hvorfor det i det hele tatt kom, men uansett konkluderte man riktig: Tilhengerne av en sterk ytringsfrihet vant igjennom med sitt syn, og ytringsfriheten ble ikke innskrenket.

Etter 22. juli har vi hatt en ny metadebatt om ytringsfriheten. Denne debatten er viktig. Ytringsfrihetens forsvarere tvinges til å tenke gjennom dens begrunnelser og konsekvenser. Dette styrker igjen bevisstheten om betydningen av ytringsfrihet. Dette var et viktig poeng for John Stuart Mill: Vedtatte sannheter som ikke debatteres, kan ende opp som dogmer, som vi ikke klarer å begrunne, og som derfor forvitrer under press. Det er derfor fruktbart at ytringsfrihetens grenser (eller mangel på sådanne) og dens begrunnelser stadig debatteres.

En «vedtatt sannhet» som er blitt mye debattert etter 22. juli, er den såkalte trykkokerteorien. Denne teorien går i korthet ut på at ytringsfriheten er viktig for at ekstreme meninger skal kunne modereres eller tilbakevises ved at de blir motsagt i et åpent ordskifte. Teorien er, med rette, blitt kritisert for å være naiv. Ekstreme ytringer om for eksempel innvandrere blir ikke nødvendigvis moderert fordi noen henviser til statistikk som viser at integreringen stort sett går bra.

Kritikken av trykkokerteorien har tvunget frem mer gjennomtenkte begrunnelser for ytringsfriheten. Det er nemlig ikke de ekstreme man først og fremst søker å overbevise ved faktahenvisninger og debatt. Poenget er at man søker å overbevise noen av dem som uten åpen debatt kunne blitt overbevist av de ekstreme. Og selv om man innrømmer at troen på trykkokerteorien har vært overdrevet, betyr ikke det at åpne debatter skjer forgjeves, eller at lukkede debatter er mye bedre.

Dessuten er det ikke ytringsfrihetens gode konsekvenser som er dens primære eller opprinnelige begrunnelse. Ytringsfriheten er en grunnleggende individuell rettighet vi alle har. Den er spesielt viktig for alle de ytringene vi ikke liker å høre. De gode konsekvensene av ytringsfriheten kan vanskelig overvurderes, men disse er altså ikke ytringsfrihetens primære begrunnelse.

Samtidig må ytringsfriheten begrenses når andres grunnleggende rettigheter er alvorlig og direkte truet. For eksempel bør ikke ytringsfriheten beskytte ytringer som direkte oppfordrer til vold eller i alvorlig grad ærekrenker enkeltpersoner, truer statssikkerheten eller lekker taushetsbelagte opplysninger.

Etter karikaturstriden ble både Jyllands-Posten og Magazinet kraftig kritisert for å ha trykket karikaturene. Det var vanskelig å vite om det var en moralsk eller en juridisk kritikk. Den unyanserte kritikken ble heldigvis sterkt imøtegått, og vi ser sjelden at noen i dag argumenterer mot for eksempel karikaturtegninger uten at de samtidig understreker at de vil forsvare den juridiske retten til å trykke tegningene. Den harde debatten om ytringsfrihet førte til oppklaringer, der kritikere av karikaturtegningene måtte innrømme den juridiske retten til trykkingen, samtidig som tilhengerne av trykkingen innrømmet at det måtte være tillatt å si at det var moralsk forkastelig å trykke dem. Samlet sett vil jeg hevde at ytringsfriheten kom seirende ut. Neste gang vi står overfor en vanskelig sak, vil ytringsfriheten stå sterkere.

Internasjonalt er debatten om ytringsfrihet mer komplisert, og utviklingen er ikke alltid til ytringsfrihetens fordel. For eksempel ble tre menn i 2006 dømt i svensk høyesterett for å ha spredd flyveblader med grove påstander om homofile på en ungdomskole. En anke til Strasbourg ble avvist i februar 2012. Flyvebladene burde kritiseres moralsk, men svensk høyesterett har, i motsetning til den norske, lagt seg på en uheldig vid tolkning av loven. Flyvebladene oppfordret ikke til vold, og de representerte ingen trussel mot noen, verken konkret eller generelt. Et annet problem med å ha en slik tolkningspraksis i europeisk rett, er at forsvarere av ytringsfriheten kan stå svakere rustet på den internasjonale arenaen.

Jyllands-Postens Flemming Rose har påpekt at stater med et noe tvilsomt forhold til menneskerettigheter, blant annet i FN-systemet, «handler med hverandres tabuer». Land som bruker tortur som avhørsmetode, slipper unna kritikk, hvis de aksepter «handelspartnerens» undertrykkelse av ytrings- eller religionsfrihet. Land som setter sivile og politiske menneskerettigheter høyt, bør kritisere all undertrykkelse av ytrings- og religionsfrihet. Dette er imidlertid vanskeligere hvis vi samtidig forbyr ekstreme ytringer om f.eks. homofili. Straffeloven paragraf 135a (rasismeparagrafen) og tilsvarende paragrafer, som i utgangspunktet står i et problematisk forhold til menneskerettighetene, bør derfor bare benyttes i svært ekstraordinære tilfeller.

Muhammed-karikaturene skapte internasjonal debatt. En positiv effekt var at truslene mot ytringsfriheten i internasjonale organer, som for eksempel FN, ble bedre belyst. Den danske juristen Jacob Mchangama skriver at «etter en topp i 2003 har resolusjonene om krenkelse av religion gradvis fått færre stemmer i Menneskerettighetskommisjonen, Menneskerettighetskomiteen og Generalforsamlingen. I 2003 stemte 32 land for, 14 mot og syv var avholdende. I 2010 var tallene 20, 17 og åtte».

Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som vi stadig må forsvare. At den blir forsøkt begrenset, er potensielt farlig. Det gjelder spesielt når begrensningene kommer gjennom internasjonale fora. Men kritikken bidrar samtidig til at bevisstheten om dens betydning styrkes. Ytringsfriheten er for viktig til at vi ikke tåler en debatt om den.

Kronikken er på trykk i Stavanger Aftenblad 27.3.12. Se også:

Ytringsfrihet

Red. Lars Gauden-Kolbeinstveit

Ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet i vårt liberale demokrati. Samtidig er ytringsfriheten omstridt, og med jevne mellomrom oppstår det debatter om dens begrunnelse og dens grenser.

Debatten om ytringsfrihet er sammensatt, og uklarheter omkring dens begrunnelse og mål bidrar noen ganger til en debatt hvor en snakker forbi hverandre. Samtidig tvinger uklarhetene frem tydeligere definisjoner av hva man mener når man snakker om ytringsfrihet.

Globaliseringen, et stadig mer flerkulturelt samfunn og det banale faktum at mennesker alltid har ulike meninger og oppfatninger, gjør det nødvendig med debatter om ytringsfrihet. Bidragsyterne til denne antologien har på forskjellige måter bidratt til en klargjøring av ytringsfrihetens begrunnelser, dens dilemmaer eller mangel på sådanne.

Bestill boken her.