Synnøve og Vanessas podcast

Midt i et ordskifte som kanskje mange Minervalesere mener er preget av identitetspolitikk og krenkelseskultur finnes det altså en norsk podcast hvor en liberal ytringskultur forsvares for om lag 100 000 lyttere i uka.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 23. oktober 2019

I de siste årenes debatter om ytringsfrihet har det blitt vanlig å forsvare den juridiske ytringsfriheten sterkt. Samtidig er det vanlig å legge til at det er forskjell på jus og moral. Man bør ikke si alt som er lov å si. Forskjellen på jus og moral er viktig, men poenget kan dras for langt hvis moralen blir for streng og vi får en klam ytringskultur. Noen tendenser tyder på at det er det som skjer. Særlig etter den enorme veksten i bruk av sosiale medier har vi sett at mange uttrykker moralsk forargelse over ytringer – og da særlig ytringer i uredigerte medier eller i kommentarfelt.

På den annen side blir også mer etablerte og veltalende meningsbærere i større grad utsatt for moralske pekefingre. Avsender blir ansvarliggjort. I tillegg til at internett bidrar til enorm rask spredning av informasjon og ytringer, lever vi i et samfunn som er mer flerkulturelt enn før. All verdens minoriteter – høy og lav – kan oppleve ytringer som krenkende og dette må avsender ta hensyn til. Dette problemet tok Vanessa Rudjord og Synnøve Skarbø opp i sin podcast i sommer (31. juli episode 116). Teknologien og den fragmenterte kulturen bidrar til at avsender legger bånd på seg selv for å unngå å bli misforstått – ironi fungerer ofte ikke. Rudjord og Skarbø snakker om at de vanligvis tuller med alt, men legger bånd på seg på nett og i podcast fordi ting kan misforstås. Dette kan nok de fleste av oss kjenne oss igjen i, og det er selvsagt lurt å tenke seg om et par ganger før man legger noe ut i sosiale medier. At det er forskjell på hva man kan si i en privat sosial sammenheng og i medier, er ikke noe nytt.

Forskjellen på jus og moral er viktig, men poenget kan dras for langt.

Kan det likevel tenkes at det åpne og offentlige ordskiftet har blitt mer hemmet og snerpete de siste årene på grunn av de mulighetene internett og sosiale medier gir? Rudjord og Skarbø mener det finnes en uheldig utvikling her. De har en ganske frekk og ironisk stil, men det mer interessante er at de har en offensiv tilnærming til problemet. De er kritiske til at ytringskulturen snevres inn, og utfordrer mottakeren: Det er ikke bare avsender som har et ansvar. Vi som hører og leser det andre skriver, har et ansvar for å tolke ting i beste mening og tenke gjennom det som blir sagt. Kan ytrer med god grunn ha vært provosert? Er det som blir ytret ironi eller satt på spissen?

Innlegget er på trykk i Minerva 3/2019.