Ytringsfriheten og verdien av krenkelser

PST-sjefens advarsler om at ekstreme islamister kan begå terror hvis de blir provosert bør ikke få oss til å innskrenke retten til frimodige ytringer. Snarere tvert imot.

Eirik Løkke

Publisert: 18. februar 2023

I diverse intervjuer på mandag uttrykte PST-sjef Beate Gangås bekymring for at ekstreme islamister i 2023 vil begå terrorhandlinger, dersom de blir «provosert». PST-sjefen har åpenbart rett i at det å benytte seg av ytringsfriheten, inkludert det å brenne en bok, kan provosere personer og grupper. Spørsmålet er hvilke implikasjoner dette har for samfunnet. Skal trusler om vold bidra til å undertrykke ytringsfriheten?

Bare for å understreke; dette er ikke en kritikk av Beate Gangås. PST-sjefen forsøker etter beste evne å forklare verden slik den er, ikke hvordan hun skulle ønske den var. Og slik verden engang er, så er det hovedsakelig muslimer – ikke jøder eller kristne – som har et problematisk forhold til ytringsfriheten, hvilket altfor ofte har materialisert seg i terrorhandlinger. Eksemplene er etter hvert mange. Charlie Hebdo, Jyllandsposten – og nå sist Salman Rushdie. For ikke å glemme truslene mot Ayaan Hirsi Ali, som har levd med sikkerhetsvakter 24 timer i døgnet for å kritisere islam.

Dersom vi ser utviklingen fra Khomeinis fatwa mot Rushdie i 1989, til karikaturstriden, angrepet på Charlie Hebdo og siste runde med koranbrenninger, er jeg usikker på om vi i Vesten har lært noe av konflikten. Kanskje har vi til og med tatt feil lærdommer. Utviklingen ser ut til å bevege seg i feil retning, hvor borgerne er mer tilbøyelige til å forby ytringer som oppleves provoserende for muslimer, og samtidig innebærer risiko jf. en nylig meningsmåling i Nettavisen om tema.

Nyhetslederen i Vårt Land, Kjell Kvamme, er i så måte en representant for dem som vil forby provoserende ytringer (?). I en kommentar (11/2) hevdet han at «Koranbrennerne utnytter fellesskapet grovt når de hevder sin ytringsfrihet. Det får være grenser». For Kvamme er det Paludan og SIAN som er problemet. Gjennom provoserende handlinger risikerer de friheten til borgerne. Dyrt blir det jo også, når politiet må bruke ressurser på å beskytte disse provokatørene. Imidlertid snur Kvamme ytringsfriheten på hodet, ved å angripe dem som ytrer seg, fremfor islamistene som reagerer med vold, og Kvamme er langt fra alene.

Selvsagt har ikke Paludan, SIAN eller andre en automatisk rett til å brenne koran hvor som helst og når som helst.

Denne type politiske ytringer i offentligheten må (og bør) avklares med politiet, både av logistikk- og sikkerhetshensyn – og kanskje også andre hensyn. Men summa summarum dreier dette seg ikke om ytringene fra Paludan og SIAN, men om potensielt voldelige reaksjoner på ytringene. I så måte er jeg fristet til å konkludere med at PST-sjefens advarsler gjør det ekstra viktig å tillate frimodige ytringer. For inntil muslimene aksepterer prinsippet om at ytringer kun kan møtes med ytringer, har faktisk denne type provokasjoner og krenkelser en selvstendig verdi. De eneste som kan endre dette, er muslimene selv.

Innlegget er publisert i Minerva 16.2.2023.