Lønnsoppgjørene må bidra til å skaffe arbeidskraft
«Skjulte lønnstillegg» som ekstra ansiennitetstillegg, oppstartsbonus og ansettelse i vikarbyråer brukes for å skaffe folk til helse og omsorg.
Publisert: 23. juni 2024
Roger Bjørnstad i LO reiser i sin kronikk i DN 18. juni flere spørsmål enn han gir svar.
Bjørnstad gir inntrykk av at frontfagsmodellen er ensbetydende med sentraliserte lønnsoppgjør, altså at det aller meste av lønnsveksten avtales i sentrale forhandlinger. Det har vært det normale i offentlig sektor, men ikke i privat sektor. Rapportene fra det tekniske beregningsutvalg for lønnsoppgjørene viser at 70–80 prosent at lønnstilleggene i privat sektor avtales lokalt. I privat sektor er det mange fagforeninger som forhandler hver for seg, noe Unios sjeføkonom også påpeker i et innlegg 20. juni. Frontfagsrammene fungerer likevel som en ramme for oppgjørene. Innenfor dette systemet har det vært «tillatt» at lønnsveksten i særlig finans- og oljesektoren ofte har vært noe høyere enn i andre sektorer.
Hvorfor vil et tilsvarende system for offentlig sektor være et brudd med frontfagsmodellen når det ikke er det i privat sektor?
Frontfagmodellutvalget, som Bjørnstad var en del av, peker på at frontfagsmodellen gir rom for at det kan være noe forskjell i lønnsveksten mellom grupper.
Det er veldig vanskelig å forstå hvordan Bjørnstad ser for seg at den store etterspørselen fremover etter personell til helse- og omsorgssektoren og forsvaret skal løses. Kapasitetsutnyttelsen i økonomien er i praksis full, og tilførselen av nye personer inn i arbeidsdyktig alder faller sterkt fremover, og blir etter hvert negativ. Uten store reformer som kan øke arbeidstilbudet, betyr dette at arbeidstagere må lokkes fra blant annet industrien til helse- og omsorgstjenester og forsvaret. Lønn er da viktig, sammen med stor nok utdannelseskapasitet. Jo strammere arbeidsmarkedet er, desto mer må lønn brukes for å kunne trekke til seg arbeidskraft.
Dette ser vi allerede i dag i form av «skjulte lønnstillegg», som ekstra ansiennitetstillegg, oppstartsbonus og ikke minst ved at ansatte begynner i vikarbyråer som kan tilby betydelig høyere lønn, fordi helse- og omsorgsinstitusjonene er på desperat jakt etter personell.
Jeg ser ingen annen løsning på denne situasjonen enn at ambisjonene på andre områder i økonomen må reduseres, slik at presset i arbeidsmarkedet blir mindre, og at det må tillates større fleksibilitet i lønnsdannelsen også i offentlig sektor. Så kan vi håpe at det også gjennomføres reformer som øker arbeidstilbudet noe. Gjøres ingenting, løses heller ingenting, situasjon vil bare bli verre.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 21.6.2024.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
