Vil Arbeiderpartiet endre arbeidslinja?
Agder har flest uføretrygdede i hele landet og prosentvis færrest sysselsatte. Har ikke sørlendingene forstått poenget med arbeidslinja?
Publisert: 7. mai 2023
I går begynte Arbeiderpartiet sitt landsmøte. I forkant har det vært mye snakk om det fremtidige persongalleriet i ledelsen. Men skal Ap gjenvinne noen av sine tapte velgere, må nok de 300 representantene også bruke helgen på politikk.
Ett tema som allerede har kommet på dagsorden, er den såkalte arbeidslinja i sosialpolitikken. Denne tilsier at velferdsytelser skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide fremfor å leve på trygd eller sosialhjelp.
Tankegangen kjenner vi godt fra europeisk idéhistorie. Ikke minst i tradisjonen etter Martin Luther (1483-1546), som mente at mennesket tjente Gud gjennom sitt arbeide. Eller fra Arbeiderpartiets valgplakat til Stortinget i 1933: «Hele folket i arbeide».
Dagens arbeidslinje går tilbake til begynnelsen av 1990-tallet, da Arbeiderpartiet under Gro Harlem Brundtlands ledelse la frem en stortingsmelding kalt Velferdsmeldingen. Der het det at velferdsstatens virkemidler og ordninger skulle utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støttet opp under målet om «arbeid til alle».
Dette har det siden vært bred partipolitisk enighet om her til lands. Men, som velferdsstatsforskerne Steinar Stjernø og Einar Øverbye har påpekt i boken Arbeidslinja fra 2012, er det ikke alltid like klart formulert hvordan denne sosialpolitiske tenkningen skal gjennomføres i praksis. Selv ikke i Arbeiderpartiet.
I januar sa Oslos byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester, Rina Mariann Hansen fra Arbeiderpartiet til avisen Vårt Land, at «Arbeidslinja er et fryktelig begrep». Mens partileder og statsminister Jonas Gahr Støre forsvarte den i NRK, og mente at «arbeidslinja er et ganske stolt begrep, som er en venn, og ikke en motstander».
Denne interne diskusjonen i Arbeiderpartiet kommer kanskje ikke på det mest gunstige tidspunktet for et parti som tradisjonelt har mobilisert velgere på begge sider av arbeidslinja – de som yter etter evne, og de som får etter behov – og særlig ikke i en tid hvor lavlønnsgrupper og trygdemottagere opplever tøffe tider.
Men det burde kanskje ikke være noen overraskelse at den kommer. For, som forsker Hanna Bugge ved universitetet Oslo Met har vist, har det vært bred støtte til arbeidslinja også blant velgerne når det gjelder de støttetiltakene denne politikken omfatter, mens synet på de mer restriktive tiltakene har hatt et potensial for konflikt.
Bugge sier det slik: «Det oppstår en interessemotsetning mellom dem med en svak og utsatt posisjon på arbeidsmarkedet – altså personer som vil ha problemer med selvforsørgelse – og dem som ikke befinner seg i en slik situasjon», og dette gir seg også utslag i at «personer som slutter seg til den politiske venstresiden» motsetter seg restriktive tiltak.
Selv om Arbeiderpartiet kunne trenge disse velgerne, som nok mest sannsynlig heller vil stemme på SV og Rødt i høstens kommune- og fylkestingsvalg, så ville det ikke være uproblematisk å skulle forlate grunnprinsippet i arbeidslinja om at det skal lønne seg å arbeide fremfor å leve på trygd eller sosialhjelp.
Grunnen til dette er at Norge, sammen med Finland, skiller seg ut i europeisk sammenheng med en høy andel av befolkningen i yrkesaktiv alder som mottar trygd, og ved at en større andel av de trygdede mottar uføretrygd i forhold til arbeidsledighetstrygd. Det viser en rapport fra Institutt for samfunnsforskning, Og i de siste oppdaterte tallene fra Statistisk sentralbyrå kommer det frem at mer enn ti prosent av oss er uføretrygdet.
Dette er neppe en bærekraftig utvikling for samfunnet som helhet, og heller ikke en akseptabel utvikling for den enkelte hvis vi følger grunntanken i arbeidslinja om at det å være i arbeid er en verdi i seg selv. Det samme gjelder trenden med at økningen i antall uføre er størst blant de unge, og det faktum at vi får flere uføre i Norge med lav inntekt.
Utviklingen er spesielt skremmende på Sørlandet, siden Agder er det fylket som i NAVs siste månedsstatistikk kommer på topp med 14.2 prosent uføretrygdede. Her er også kjønnsforskjellene store, ved at 16.8 prosent av kvinnene er uføretrygdet mens det tilsvarende tallet for menn er 11.7.
Det samme gjelder sysselsettingsprosenten, hvor Agder og Sør-Østlandet kommer dårligst ut med 68,3 prosent for menn og 62,5 for kvinner. Det viser oppdaterte tall fra Statistisk sentralbyrå, hvor Agder og Sør-Østlandet kommer dårligst ut på alle indikatorene knyttet til arbeidsmarkedet.
Hva dette skyldes er ikke godt å si, men at det skjer på Sørlandet – hvor den lutheranske etikken om at «i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød» — tradisjonelt har stått så sterkt, er enda vanskeligere å forstå.
Artikkelen er på trykk i Fædrelandsvennen 5.5.2023.
Relatert
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Finnes det en bærekraftig innvandringspolitikk?
EØS og et ‘rent internt forhold’ – et eksempel
EØS-avtalen er en avtale mellom EU-statene, EU selv og tre av EFTA-statene. Den binder avtalepartene, men også medlemsstatenes borgere og foretak har rettigheter og plikter etter avtalen. En rettstvist må imidlertid ha et grenseoverskridende aspekt før EØS-reglene får virkning. Bemanningsforetaks virksomhet i Norge kan illustrere forholdet.
La ungdom få jobbe
