Barnetroen står, Marsdal
I norsk økonomisk historie er det mange eksempler på statlige satsinger som har mislyktes. Erfaringsgrunnlaget er så omfattende at jeg ikke ser noen grunn til å gi slipp på barnetroen: Effektive markeder er normalt langt å foretrekke fremfor en såkalt aktiv stat.
Publisert: 20. november 2021
I Magnus Marsdals svar til meg i Klassekampen 16. november om aktiv næringspolitikk, gjengir han et sitat fra Financial Times om at en aktiv stat er tilbake i den økonomiske politikkens ortodoksi. Det er riktig, men det betyr ikke at det er klok politikk.
Marsdal mener at solcellepaneler er blitt billige på grunn av statlige investeringer og subsidier i land som USA og Kina. Han nevner ikke at flere private bedrifter, blant andre norske Rec Silicon, hadde satset stort på solceller, men ble i stor grad tvunget ut av markedet på grunn av konkurranse fra blant annet statsstøttede bedrifter i Kina.
Petroleumsregimet i Norge har vært vellykket. Det er imidlertid en overdrivelse å hevde at oljeleverandørindustrien i Norge ble drevet frem av lokomotivet Statoil.
Statoil har en lang historie med prosjekter der milliarder er blitt sløst bort. Hvor vellykket Statoil har vært sammenlignet med en situasjon der for eksempel Norsk Hydro hadde hatt rollen som det nasjonale oljeselskapet, er uklart.
Leverandørindustrien kom ikke på grunn av Statoil, men fordi vi har mange bedrifter som gjennom historien har vist stor omstillingsevne når markedene skifter. Da shippingkrisen på 1970-tallet traff verkstedindustrien, grep de de nye markedsmulighetene som oljeeventyret skapte, og ble konkurransedyktige leverandører. Danmarks vindmølle-industri, som Marsdal også nevner, startet lenge før noen snakket om et grønt skifte. Vestas, den store danske produsenten, beskriver hvordan selskapet på 1970-tallet begynte å utvikle vindturbiner. De holdt det hemmelig fordi de fryktet at kunder og leverandører ville gjøre narr av dem! Igjen et eksempel på en privat bedrift som starter med noe andre ikke tror på. Med det grønne skifte kom markedet.
Marsdal nevner også at en «koordinerende industripolitikk ga USA en ledende stilling innen mikrochips». Hvor vellykket dette var kan en lure på siden det nå er Taiwan og til dels Sør-Korea som er de ledende. I dag overbyr land hverandre med subsidier, også USA, for å trekke til seg produksjonsbedrifter av mikrochip.
I norsk økonomisk historie er det mange eksempler på statlige satsinger som har mislyktes. Erfaringsgrunnlaget er så omfattende at jeg ikke ser noen grunn til å gi slipp på barnetroen: Effektive markeder er normalt langt å foretrekke fremfor en såkalt aktiv stat.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 18.11.2021.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
