Seg selv nærmest

Hvis et fattig barn får mat, men ingen i Norge hører om det, har da barnet likevel blitt mett? Haakon Riekeles på Minervanett.no:

Haakon Riekeles

Publisert: 9. oktober 2015

Av Haakon Riekeles, samfunnsøkonom i Civita

Hvis et fattig barn får mat, men ingen i Norge hører om det, har da barnet likevel blitt mett?

Flere norske bistandsorganisasjoner er i harnisk over statsbudsjettet. De mener tydeligvis det er viktigere ting å merke seg ved bistandsbudsjettet enn at det er høyere enn noensinne, og det historiske ved at en finansminister fra Frp for første gang legger frem et budsjettforslag hvor 1 prosent av BNI går til bistand.

De fokuserer i stedet på at støtten til bistandsorganisasjonenes informasjonsarbeid i Norge reduseres fra 90 mill. kroner til rundt 40 mill. kroner. Hvis dette er det viktigste med bistandsbudsjettet, er spørsmålet som må stilles åpenbart: Hvis et barn i en flyktningeleir får mat, men ingen i Norge hører om det, har da barnet likevel blitt mett?

Den såkalte infostøtten går til over 50 forskjellige organisasjoner. Disse skal drive med informasjonsarbeid i Norge for å øke kunnskap og engasjement rundt bistandsspørsmål i befolkningen. Støtten regnes som ODA-godkjent bistand og er derfor del av den totale bistandsrammen. UD opplyser at flere av organisasjonene som mottar denne støtten, ikke driver med noen aktivitet utenfor Norge. Utenriksminister Børge Brende har sagt at i lys av de store internasjonale utfordringene vi ser i dag, og de store behovene som fortsatt er udekket på tross av det rekordhøye bistandsbudsjettet, så har Regjeringen valgt å prioritere bistandsarbeid internasjonalt fremfor informasjonsstøtten.

På NRK radio torsdag morgen reagerte Changemakers leder Hanne Sofie Lindahl voldsomt på dette. Hun beskrev det som hårreisende å sette infostøtten opp mot flyktninger i Syria. Denne reaksjonen gjør at man får lyst til å introdusere Lindahl for konseptet «budsjett». Å sette forskjellige gode formål opp mot hverandre innenfor gitte økonomiske rammer er nettopp det arbeidet med et budsjett består i.

I akkurat denne saken bør regjeringen få honnør for å ikke bare videreføre tidligere utgifter automatisk, men derimot se kritisk på om det er mulig å oppnå mer for de samme pengene. Sannsynligvis hadde vi fått et bedre budsjett (men en mindre populær regjering) om man på flere områder turte å prioritere ned noen formål for å prioritere andre opp.

At dette handler om bistandsmidler gjør det desto mer relevant å sette infostøtten opp mot flyktninger i Syria, eller annen norsk bistand. Bistandsbudsjettet som har blitt lagt frem er på 1 prosent av BNI. Det er i tråd med det langsiktige målet i norsk bistandspolitikk, og KrFs ufravikelige krav i enhver budsjettbehandling. Det er nær sagt utenkelig at en regjering med Frp i går med på et bistandsbudsjett på over 1 prosent, så den totale summen som går til bistand er allerede gitt. Mens fjorårets forslag fra regjeringen om et tilsvarende kutt i infostøtten kunne reverseres av Stortinget som en del av at den totale bistandsrammen ble økt av støttepartiene til 1 prosent, så vil det neppe skje i år.

Enhver økning i infostøtten vil finansieres ved at andre deler av bistandsbudsjettet reduseres tilsvarende. Det vet Changemaker og de andre bistandsorganisasjonene godt. Når Changemaker sier at de vil «sette inn alle ressurser for å redde informasjonsstøtten» setter de samtidig ressurser inn for å redusere bevilgningene til verdens fattige.

Disse organisasjonene kan gjerne synes det er leit å sette noe så åpenbart viktig som flotte brosjyrer og seminarer i Norge – og sine egne stillinger – opp mot verdens fattige. Men det er den uunngåelige konsekvensen av at bistandspolitikken styres av 1-prosentmålet. Et mål disse organisasjonene har vært de fremste forkjemperne for.

Som enhver organisasjon som taler for sin syke mor i kampen om budsjettpengene, går Changemaker langt i å svartmale situasjonen. Organisasjonen sier at det vil rasere engasjementet for utviklingsspørsmål. At det norske folks engasjement for resten av verden skal være avhengig av en post på statsbudsjettet virker lite sannsynlig og er, hvis det er sant, svært tankevekkende..

Lindahl påsto også at infostøtten bidrar til en «kritisk debatt» om bistandsspørsmål. Det er grunn til å stille spørsmål om debatten om utviklingsspørsmål har vært særlig kritisk, og om det er bistandsorganisasjonene som har stått for det som har vært av kritisk debatt. Det har ikke vært mange eksempler på at bistandsorganisasjoner har bidratt til en diskusjon om hvordanbistandsmidlene brukes, og hvordan man kan oppnå mest mulig for de midlene som er tilgjengelig (selv om unntak finnes). Utover, selvfølgelig, den forutsigbare kritikken når organisasjonene ikke får nok til sine egne aktiviteter.

De viktigste bidragene i den norske bistandsdebatten er det akademikere som Knut Nustad, Terje Tvedt, Morten Jerven og Øyvind Eggen som har stått for. De debattene som foregår om bistand, skjer stort sett innenfor boblen av den norske bistandsindustrien, og har sjelden nådd ut til et bredere publikum. Det bekrefter også en uavhengig gjennomgang av infostøtten gjennomført av Gambit Hill + Knowlton Strategies. Den viser at effekten på den norske befolkningen er svært begrenset. De som nås er stort sett sentrale beslutningstakere, samt personer som allerede er engasjert i bistandsspørsmål.

Riktignok finnes det eksempler på kampanjer av stor betydning som har blitt finansiert helt eller delvis av infostøtten. Knut Hjelleset fra RORG framhevet i diskusjonen om statsbudsjettet i fjor kampanjer mot palmeolje og for gjeldslette som eksempler. Disse kampanjene er prisverdige, men bør uansett være en del av kjernevirksomheten til utviklingspolitiske organisasjoner, og det er derfor langt fra sikkert at de vil forsvinne om organisasjonene må prioritere de innenfor sine egne budsjetter.

Uansett er ethvert budsjett en øvelse i å sette ulike gode hensyn opp mot hverandre. Vi får håpe Venstre og KrF er mer opptatt av å løse de store problemene man ser i verden i dag, enn å kjøpe seg goodwill fra den norske bistandsindustrien.

Innlegget var publisert på minervanett.no torsdag 8. oktober 2015.

Publisert: 9. januar 2024