Det er avgjørende forskjeller mellom privat og offentlig virksomhet
Det offentlige utgjør nær 60 prosent av fastlandsøkonomien, og koronakrisen bør ikke gjøre den varig høyere. Et marked og en bevilgning virker svært ulikt på produktiviteten.
Publisert: 4. juni 2020
I kjølvannet av koronakrisen og de massive statlige økonomiske tiltakene for å holde økonomien i gang, har det blitt en diskusjon om forholdet mellom privat og offentlig sektor. Professor emeritus Kalle Moene viet lørdagskronikken i DN den 23. mai til dette temaet. Hans hovedbudskap var at det ikke er noe særlig skille mellom privat og offentlig virksomhet.
Etter min vurderinger er det imidlertid svært stor forskjell på om inntekter kommer fra en bevilgning eller fra at noe selges i et marked.
Det er uklart hvem Moene sikter til når han skriver: «Som kjent, er den rådende oppfatning at verdiene blir skapt i privat sektor, mens offentlig sektor bare forbruker verdier produsert i private virksomheter».
For meg er det ikke kjent at dette er en rådende oppfatning. Den normale definisjonen på verdiskaping er at en ved å kombinere arbeidskraft og kapital får laget noe som er mer verdt enn det som brukes av varer og tjenester i produksjonen. I det meste av offentlig sektor vil jeg anta det skjer.
Det er imidlertid ofte vanskelig å sette tall på hvilke verdier som skapes i offentlig sektor. I privat sektor produseres noe som selges. Verdiene som skapes, er funksjoner av priser og volum. Verdiskapingen til en bedrift blir høy når den produserer noe mange vil ha og betaler mye for. En slik måling er ikke mulig når betalingen er en bevilgning.
I nasjonalregnskapet settes verdiskapingen i offentlig sektor stort sett lik lønnskostnadene, og lønnskostnadene per ansatt er gjennom frontfagsmodellen knyttet til lønningene og produktiviteten i privat sektor. Privat sektor er derfor svært viktig for velstandsutviklingen til de ansatte, også i offentlig sektor.
Moene lager et poeng av at velferdsstaten ikke trenger skatter for å bli finansiert, men at skatter må til for å redusere størrelsen på privat sektor, slik at det blir plass til offentlig tjenesteproduksjon. Ja, dette var noe vi begge lærte da vi studerte sosialøkonomi på Universitetet i Oslo på begynnelsen av 1970-tallet. Når privat økonomisk aktivitet må oppgis for at offentlig aktivitet skal bli større, blir det litt flisespikkeri å si at privat sektor ikke finansierer den offentlige.
Det er også slik at skattlegging i seg selv påfører økonomien et velferdstap, og tapet er større jo høyere skattene er i utgangspunktet. I Norge anslår Finansdepartementet at hver krone i inndrevet skatt koster 20 øre. Dette er også en kostnad som nytten av en større offentlig sektor må kunne forsvare.
«Å få inntektene som en bevilgning eller gjennom et marked kan ikke være avgjørende for om bruken av ressursene skaper ytterligere verdier eller ikke», skriver Moene. Jo, det er svært stor forskjell på om produksjonen baseres på bevilgninger eller på at noen frivillig kjøper det som produseres.
Finansieres produksjonen med bevilgninger, kommer inntektene enten det produseres lite eller mye, om det skapes store eller små verdier. Bedrifter som får sine inntekter ved å selge noe i et marked, overlever ikke dersom verdiskapingen er mindre enn lønns- og kapitalkostnadene.
Når inntektene ikke kommer som en bevilgning, må bedriftene hver dag treffe markedet med de produkter de har, og de må være kostnadsmessig konkurransedyktige. Private bedrifter må hele tiden prøve å være bedre enn konkurrentene, noe som driver frem mer effektiv produksjon og produktutvikling.
Det er heller ikke slik at byråkratiene i private bedrifter lever sine egne liv. Mye av presset fra konkurrenter og kritiske kunder mangler når inntektene kommer som bevilgninger.
Siden det er stor forskjell på hvordan et marked og en bevilgning fungerer på produktiviteten, er det all grunn til å være kritisk til hvor stor offentlig sektor bør være i forhold til privat sektor. For å sette det på spissen: Skulle offentlig sektor bli 100 prosent, vil produktiviteten i landet ganske sikkert synke sterkt og gi lavere velstandsnivå.
Organiseringen av samfunnet har derfor stor betydning for vårt velstandsnivå, og dermed på hvilke velferdstjenester vi kan ha.
Moene skriver at det er behov for balanse mellom privat og offentlig sektor. Det er jeg enig i. Når det offentliges andel av ressursbruken har steget til nær 60 prosent av fastlands-bnp, en av de høyeste andelene i OECD-området, bør koronakrisen ikke føre at den øker ytterligere på permanent basis.
Derimot er det viktig å tenke igjennom hvordan pengene brukes over offentlige budsjetter, at det er de viktigste velferds- og sikkerhetsformålene som prioriteres, og at våre politiske myndigheter, som ledere av offentlig produksjon blir like opptatt av effektivitet som ledere i private bedrifter er.
Her mangler det svært mye.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 1. juni 2020.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
