Dommere saksøker EUs ministerråd
BREV nr. 91
Et bemerkelsesverdig søksmål er reist av europeiske dommerforeninger mot Ministerrådet. Saksøkerne hevder at Rådets betingede vedtak om å utbetale Polen EU-midler må annulleres. Underretten avviste søksmålet, fordi saksøkerne ikke har rettslig interesse. Avvisningen ble imidlertid anket og verserer nå i EU-domstolen.
Publisert: 6. januar 2026
Etter parlamentsvalget i 2015 vant partiet Lov og Rettferdighet (PiS) flertall og regjeringsmakt i Polen. Regjeringen gjennomførte viktige samfunnsendringer, blant annet i domstolssystemet.1Se BREV nr 6, særlig om endringene i polsk domstolsvesen. Etter EU-retten skal medlemsstatene sikre adgang til domstolsprøvning og effektivt rettslig vern på områder som omfattes av EU-retten (artikkel 19(1) i Traktaten om Den europeiske union). Den som får krenket rettigheter sikret i EU-retten, skal ha en effektiv klageadgang for en domstol og en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet på forhånd ved lov (artikkel 47 i EUs pakt og de grunnleggende rettigheter).
Et nytt disiplinærkammer i polsk høyesterett i perioden 2018 til 2022/3, ble gitt kompetanse til å disiplinere dommere, blant annet med suspensjon og trekk i lønn – for eksempel for å forelegge EU-rettslige tolkningsspørsmål for EU-domstolen. Disiplinærkammeret kunne anse spørsmålet som unødvendig eller at dommeren gikk utenfor sin kompetanse, dersom kammeret mente at rettsspørsmålet var avklart – for eksempel av forfatningsdomstolen. EU-domstolen avgjorde i traktatbruddssøksmål mot Polen (blant andre i sakene C-791/19; C-615/20 og C-671/20) at disiplinærkammeret ikke oppfylte EU-rettens krav til en uavhengig og upartisk domstol. Etter EU-retten har en nasjonal dommer/domstol rett, i noen tilfelle en plikt, til å forelegge tvilsomme tolkningsspørsmål for EU-domstolen (artikkel 267, Traktatene om Den europeiske unions virkemåte – TEUV).
Grunnlaget for fire søksmål i Underretten (førsteinstansen) i forente saker T-530/22 til T-533/22, Europeiske dommerforeninger mot Rådet, er Rådets vedtak (2023) om å godkjenne Polens plan om bruk av EU-midlene fra EUs økonomiske ‘gjenreisningsfond’ etter pandemien. Vedtaket var betinget særlig av økonomisk-politiske endringer og administrative tilpasninger i planen. Men Rådet stilte også krav om reform blant annet av disiplinærkammeret. En reform skulle gi suspenderte dommere «access to review proceedings of their cases. Such cases already decided … shall be reviewed by a court that meets the requirements [etter EU-retten] … The cases which are currently still pending before the Disciplinary Chamber shall be referred for further consideration to the court …» (fra rådsvedtakets vedlegg).
De fire europeiske dommerforeninger mente siden EU-domstolen kom til at disiplinærkammeret ikke tilfredsstilte EU-rettens krav til en selvstendig og uavhengig domstol, var følgen at beslutninger fattet av dette kammer ikke kunne iverksettes. En ny prøvning etter Rådets vilkår ville dessuten ikke uten videre sikre at dommerne ble gjeninnsatt i stillingene – i strid med EU-domstolen avklaring.
Private saksøkere har rettslige interesse når saken gjelder «en rettsakt som er rettet til vedkommende eller angår vedkommende direkte og personlig» (artikkel 263 fjerde ledd, TEUV). Saksøkerne var foreninger som representerte dommere i EU-statene; som forsvarte deres medlemmers interesser; som forsvarte de suspenderte polske dommere som selv var berørt; og at alle polske dommere samt dommere i de andre EU-stater også var tilstrekkelig berørt. Saksøkerne hevdet dessuten at konteksten, med dommernes stilling i vernet av rettsstatsideen og EU-samarbeidets utvikling, burde kunne påvirke vurderingen av rettslig interesse.
Underretten (storkammer) viste til at en forening kan være gitt søksmålskompetanse på vegne av sine medlemmer; ha medlemmer som selv har søksmålsrett; eller kan individualiseres ved at dens egne interesser berøres, særlig om forhandlingsposisjoner påvirkes av lovgivningen som kreves annullert (kjennelsen, avsnitt 40). Kravet om rettslig interesse innebærer at rettsregelen det gjelder har en umiddelbar innvirkning på personens rettsstilling, og at den skal gjennomføres automatisk og uten bruk av skjønn (avsnitt 62). Rådets vedtak er dessuten rettet til Polen, ikke til dommere eller dommerorganisasjoner.
Underretten konkluderte med at saksøkerne ikke oppfylte forutsetningene etter rettspraksis, og avviste søksmålene. Underretten avgjorde imidlertid bare avvisningsspørsmålet. Påstanden om at Rådet hadde benyttet vilkår som var lempeligere enn EU-domstolens rettspraksis tilsa (det vil si gjeninnsettelse, ikke mulighet for overprøvning) og derfor måtte annulleres, ble ikke drøftet. Den ankede kjennelse er nå til behandling i EU-domstolen (storkammer, sak C-555/24 P).
At en stat fører en politikk som alvorlig krenker grunnleggende EU-rett etter å ha blitt EU-medlem, er et problem som gjelder flere EU-stater. I tillegg til Polen kan Ungarn nevnes. Det er ingen regel om eksklusjon av en medlemsstat i EUs traktatgrunnlag, fordi EU-samarbeidet er ment som et ‘skjebnefellesskap’.2Se blant andre BREV nr 40, 54, 66 og 73. Det er imidlertid mulig å frata en stat stemmeretten i Rådet, men denne bestemmelse krever etter ordlyden enstemmighet blant alle de andre 26 EU-stater. Dette har hittil vist seg umulig.3Se BREV nr 10 om å umyndiggjøre en EU-stat. En EU-stat kan ensidig trekke seg ut av samarbeidet, slik Storbritannia gjorde fra 2020. Men Polen har hatt stor økonomisk nytte av EU-medlemskapet. Å tre ut av EU, er neppe ønskelig.
Saken er som nevnt bemerkelsesverdig. Det at europeiske foreninger av dommere reiser sak, for å beskytte dommere i EU-statene (EØS er også nevnt) når de anvender EU-retten, er utenom det vanlige. EU-domstolen får i de forente saker anledning til å tydeliggjøre innholdet i egne avgjørelser gjennom private søksmål. Saken gjelder et sentralt aspekt av rettsstatstanken, nemlig dommeres stilling i maktfordelingen. Dette gjør saken velegnet for domstolsprøvning. Underretten har gitt en omfattende og god, men tradisjonell begrunnelse for avvisningen. Jeg tror imidlertid at skillet som Underretten gjorde mellom spørsmålet om rettslig interesse og sakens substans, i dette tilfelle ikke blir helt tilfredsstillende. Det er derfor fristende å tro at EU-domstolen vil ønske å se sakens substans behandlet.
Spørsmålet om EUs utøvende myndighet kan svekke tolkninger som EUs dømmende myndighet har gjort av EU-rettsregler, er prinsipielt viktig. Å godta en slik svekkelse, hvis det er dét som har skjedd, kan undergrave EU-domstolens autoritet, og situasjonen kan gjenta seg med andre EU-stater. EU-domstolen kan derfor være interessert i å avklare rettsspørsmål som oppstår i sammenhengen. Dette må skje ved en realitetsbehandling. Gir EU-domstolen den ankende part medhold, skal den oppheve Underrettens avgjørelse om å avvise saken. EU-domstolen kan selv treffe den endelige avgjørelse, dersom saken er klar til pådømmelse. Dette kan synes nærliggende. Alternativet er å hjemvise den til Underretten for avgjørelse.
Muntlig høring i EU-domstolen fant sted i desember 2025. Generaladvokatens innstilling er planlagt for april 2026. Det vil deretter gå noe tid før EU-domstolens avgjørelse foreligger.
Relatert
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Europaunionen blir stadig tettere fordi alternativet skremmer
EU-retten og abort
Abort er et følsomt tema. På ulikt moralsk, etisk og religiøst grunnlag trekker velgere ulike konklusjoner, og synspunktene varierer fra land til land. Dette tilsier at EUs lovgiver er tilbakeholden. EU-retten omfatter ikke abort direkte, men den spiller likevel en viss rolle.
Forvaltningens evne til å gjennomføre: Rettsliggjøring uten realisme
