Corona-tidens falske motsetninger
Sp og Trygve Slagsvold Vedum etterlyser mindre avhengighet av det internasjonale markedet i tilfelle det oppstår kriser, blir han av noen avfeid som en trangsynt nasjonalist og populist. Men er alt Vedum sier om dette så veldig galt, spør Bård Larsen i VG.
Publisert: 22. mai 2020
Globaliseringen har ført til enorm velstand. Det har styrket velferden og konsolidert liberale demokratier. Men globaliseringen er selvsagt ikke feilfri, ei heller fastlåst. Internasjonalt samarbeid er verken til hinder for, eller et resultat av, alle hjemmesnekrede problemer.
Coronakrisen har vart i et par måneder og dugnadsåndens skjebnefellesskap har allerede begynt å blekne litt. Det er naturlig og egentlig ganske betryggende at normal politisk strid og interessekonflikter begynner å gjøre seg gjeldende igjen. De mange polariserte debattene som herjet offentligheten før krisen har også begynt å komme på plass igjen. Det er i det hele tatt ganske mange politiske og aktivistiske grupper og talsmenn som vil ha sin bit av coronakrisen.
Vi mer enn aner konturene av krisetid i årene som kommer. Forslagene til kriseløsninger vil ganske sikkert følge klassiske skillelinjer, ikke minst i forholdet mellom privat og offentlig sektor.
Noen vil selvsagt også gjøre sitt for kynisk å utnytte situasjonen. De politiske ytterkantene er kaosryttere som ønsker konflikt og frykt.
Enkelte politiske miljøer uttrykker dårlig skjult skadefryd over markeder som sliter og det de oppfatter som kapitalismens svanesang. Kanskje er dette den nødvendige krisetid marxistene har ventet på i mer enn to hundre år, slik at arbeiderklassen endelig kan ta over produksjonsmidlene? Ytre venstre er delt mellom identitetspolitiske globalister og en mer gammelmarxistisk, nasjonalorientert fløy. Sistnevnte ledsaget her hjemme av avisa Klassekampen.
Fra den andre kanten hausse det forutsigbart opp et nidbilde av en globalisert verden som har spilt fallitt. Coronakrisen er mat for nasjonalister og høyrepopulister. Krisen passer for noen godt inn i fortellingen om globale eliter som gjør alt de kan for å ødelegge nasjonalstaten.
Ikke sjelden møtes ytterkantene i felles elendighetsbeskrivelser og avsky mot globalisering, eliter og i noen tilfeller også innvandring. Omdreiningspunktet er nasjonen og proteksjonisme først. Om det er arbeiderklassen eller urfolket som skal reetablere nasjonen kommer i andre rekke.
Samtidig er det fort gjort å overspille ytterkantenes betydning. Det meste av den polariserte offentligheten består av relativt moderate stemmer. Her dreier mye av konflikten seg om mangel på vilje til å samtale; om en offentlighet som særlig gjennom sosiale medier er mer opptatt av hvem om sier noe enn hva som blir sagt («my side, right or wrong»).
Flokkmentalitet har skapt det pussige fenomenet at mange som før var ihuga anti-globalister nå forsvarer globaliseringen med nebb og klør, mens andre som før var globalister er blitt proteksjonister (eller i uheldige tilfeller trumpister).
Første bud er å rynke på nesen over det meste som blir sagt fra den andre siden, omtrent uavhengig av om det som blir sagt ikke er så galt. Eller kanskje særlig da, for ikke en dråpe skal piple mellom skottene.
Den siste tiden har det dukket opp flere diskusjoner som illustrerer dette ganske utmerket, og som ikke er uten en viss underholdningsverdi.
Noe som har skapt irritasjon er for eksempel at politikere og kulturfolk har gått rundt med en FN-pin på jakkeslaget. Det fremstilles nesten som et svik at politikerne ikke bærer det norske flagget når vi er i vanskelige tider. Nå er altså ikke rette tid for å proklamere internasjonale løsninger. Det styltes altså opp en falsk motsetning mellom nasjonalstat og internasjonalisme, mens det er helt innlysende at begge deler er helt avgjørende for å komme gjennom krisen.
Når Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum etterlyser mindre avhengighet av det internasjonale markedet i tilfelle det oppstår kriser, blir han av noen avfeid som en trangsynt nasjonalist og populist. At Senterpartiet er populistisk vet vi. At partiet fremmer distriktene og bøndenes sak og spiller på motsetninger mellom by og land likeså. Men er alt Vedum sier om dette så veldig galt? Vi har for eksempel et helsevesen som i årevis har etterlyst bedre beredskap, lenge før coronakrisen traff oss
Vi som er globalister sier stadig vekk at det ikke er noen motsetning mellom internasjonalt samarbeid og nasjonalstaten. Da er det kanskje ikke alltid det beste å avfeie uroen mange føler over at det faktisk er en motsetning som noe useriøst?
Et mer pussig eksempel på falske motsetninger har dukket opp i sosiale medier. Fra flere hold hevdes det at uttrykket «globalist» er noe som ytre høyre bruker for å sverte de som tror på internasjonalt samarbeid. Det må innrømmes at det var nytt for meg. Jeg har alltid kalt meg globalist. Det er neppe veldig lurt å la det gå språkpoliti i debatten, men slik har det blitt. Hvorfor ikke da heller ta eierskapet til begreper som andre bruker om deg?
Det samme kan muligens også sier om nasjonalisme.
Nasjonalismediskurs er en evig tilbakevendende akademisk øvelse, hvor nasjonsbegrepet og ideer om nasjonal tilhørighet har blitt plukket fra hverandre. En viktig årsak til at nasjonalismebegrepet ofte forstås som noe negativt på venstresiden og blant liberale, er at nasjonalisme ikke lenger betraktes som en ideologi, slik den gjør blant de nasjonalkonservative.
De aller fleste, selv de mest innbitte globalister, er tilhengere av nasjonalstaten. Selv om ordet nesten fremstår som et skjellsord i dag, er det ikke så lenge siden nasjonalisme var en ganske bred og akseptert term.
I statsvitenskapen skiller man gjerne mellom to idealtyper, statsborgerlig (liberal) nasjonalisme og etnisk nasjonalisme. Den første er en politisk orden hvor statsborgerskap, felles språk, likhet for loven og demokrati er limet i det nasjonale fellesskapet. Slik vi kjenner det i Norge. Den liberale nasjonalismen var først og fremst et frigjøringsprosjekt basert på folkesuverenitet, representasjon og individuelle rettigheter, som oppsto på 1800-tallet. Henrik Wergeland er en norsk representant for denne tenkningen.
Etnisk nasjonalisme bryter spektakulært med pluralisme og liberaldemokratisk tradisjon. Her sammenfaller forestillinger om det egentlige folket med forestillinger om homogene folk med enhetlig etnisk og kulturell bakgrunn.
I politikken gjelder en jernlov: Borgernes sikkerhet er statens førsteoppgave. Om borgernes sikkerhet rent faktisk er godt ivaretatt er ikke nødvendigvis sant eller usant. Fravær av sikkerhet og beredskap er noe som er lett å spinne til egen fordel og har alltid vært et aksepunkt for opphetede debatter.
På tross av internasjonalt samarbeid om helse og beredskap har koronaen også vist at stater er seg selv nærmest i krisetider. Alle er opptatt av egen beredskap og utvidede sikkerhet, eller mangel på den. Etter coronaen vil mange surfe på misnøye over globalisering, frie markeder og den liberale verdensorden og de de helt sikkert vil hevde er fravær av ansvar for egen befolkning og mangel på selvkritikk.
Ingen mestrer denne øvelsen bedre enn demagoger på høyresiden.
For hva vil skje etter corona? Beveger vi oss sakte (og kanskje sikkert) inn i en virkelighet som kan sammenlignes med 1930-tallet? Den liberale verdensorden vil måtte kjempe tappert for å rydde opp etter de enorme ettervirkningene i økonomien, for å få folk i arbeid igjen og for å gjenopprette nødvendig tillit.
Massiv arbeidsløshet og pengekrise har historisk sett rammet sosioøkonomiske velgergrupper hardest der autoritær høyrenasjonalisme har størst potensiell oppslutning. Det skjer hvis mange nok begynner å stille spørsmål ved om de som skal passe på oss egentlig har kontroll eller kan sørge for nødvendig sikkerhet og beredskap, men også økonomisk og sosial trygghet.
Det har blitt en gjenganger blant skribenter å forespeile nye 1930-talls-tilstander. Historien gjentar seg sjelden som blåkopi, men analogien har likevel noe for seg. Den underliggende faren er der i form av økonomisk krise, ulikhet, systemtretthet og mangel på sysselsetting. Men det er vanskelig å spå om fremtiden som det heter. Foreløpig ser vi at sittende regjeringer i Europa har stor tilslutning om coronapollitkken, men det er en helt åpenbar og dokumenterbar trend i historien at krise også maksimerer demagogi og populisme.
Mange vil kreve og forvente at nasjonalstatene skal rustes opp. Særlig vil det gjelde sikkerhet, helse og beredskap. Dette kan oppfattes som en brems for globalisering og internasjonalisme. Likevel kan det godt være at kartet delvis må tilpasses nytt terreng, også blant liberale. Da er det viktig å være proaktive, for eksempel ved å lytte til de bekymringer og erfaringer som er verd å ta tak i.
Tilliten til demokrati er fallende, også i vestlige demokratier. Illiberale krefter er på fremmarsj i Vesten. Autoritære stater vinner terreng langt inn til kjernen av våre frie samfunn. Det er altså ikke umulig at vi er inne i det vi kan kalle en eksistensiell fase for liberalt demokrati og at vi må jobbe hardt og kløktig for å overleve.
Et gammelt konservativt og klokt ordtak er å forandre for å bevare. Vi som er tilhengere av liberalt demokrati, globalisering, frie markeder og internasjonalt samarbeid gjør kanskje klokt i å ikke gi inntrykk av å være evige forsvarere av status quo. For coronakrisen har utvilsomt avdekket svakheter som oppsto lenge før viruset angrep oss.
Den britiske journalisten David Goodharts etterhvert velkjente beskrivelse av globalister og stedbundne mellom by og land («somewheres and anywheres») har blitt en gospel blant mange globalistmotstandere. Goodhart har åpenbart noen poenger.
Men det er et blindspor å rendyrke Goodharts tese. For det bør ikke være noen tvil: Globaliseringen har ført til enorm velstand. Det har styrket velferden og konsolidert liberale demokratier. Men globaliseringen er selvsagt ikke feilfri, ei heller fastlåst. Internasjonalt samarbeid er verken til hinder for, eller et resultat av alle hjemmesnekrede problemer.
Dette siste er en misforståelse, skapt i dragsuget fra den besynderlige enten-eller stemningen som har feid over den vestlige verden de siste årene.
Kronikken var publisert i VG onsdag 20. mai 2020.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
