Populisme

Normaliseringen av Frp

Innvandringspolitikken den nye regjeringen vil føre, ser altså ut til å innebære ganske moderate justeringer sammenlignet med dagens politikk, selv om Frp har fått en rekke små seire. Men Todal har helt rett i det ikke bare er den konkrete politikken som betyr noe. Hvordan politikere, og ikke minst regjeringsmedlemmer, ordlegger seg er også viktig. Det gjenstår å se om Frp består den prøven, skriver Kristin Clemet i Dag og tid.

Kristin Clemet

Publisert: 4. oktober 2013

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Per Anders Todal skriver i en lederartikkel i Dag og Tid 27. september om «normaliseringen» av forholdet mellom Frp og Høyre.

Fra å være et parti Høyre var opptatt av å markere avstand til, og som mange inntil nylig mente det var uaktuelt å samarbeide med, er Frp nå på vei inn i regjering sammen med Høyre. Og det er ikke bare forholdet til Høyre som er «normalisert». FrP blir nå for første gang anerkjent som en samarbeidspartner og mulig regjeringsdeltaker av alle de borgerlige partiene.

Det er åpenbart riktig, som Todal påpeker, at begrunnelsen for å samarbeide med Frp er del-vis pragmatisk. Høyre kan ikke komme i regjeringsposisjon uten støtte fra Frp. Men Frp er også blitt et mer seriøst og profesjonelt parti. Todal spør imidlertid om retorikken om innvandring, og særlig islam, egentlig har endret seg så mye.

Selv har jeg både skrevet og sagt svært mye negativt om Frp opp gjennom årene, noe jeg selvsagt vedkjenner meg. Det er særlig partiets innvandringspolitikk, og ikke minst retorikk, som har vært kilde til skepsis og til dels kraftig fordømmelse fra andre politikere på borgerlig side de siste 15-20 årene. Da FrP ble stiftet på 1970-tallet var det Arbeiderpartiet og LO som var opptatt av å stenge grensene, fordi innvandrerne «tok» arbeidsplassene våre, mens FrP var opptatt av å senke skattene og bekjempe byråkrati. Senere, på 1990-tallet, var det FrP som målbar innvandringsmotstanden og da i en tone og med argumenter som til tider var svært negative.

Det finnes fortsatt noen i Frp som argumenterer på måter det er grunn til å ta avstand fra. Men dette er ikke det gjengse bildet av partiet nå, og de mest innbitte innvandringsmotstanderne er ute av partiet. Med til bildet hører dessuten at FrP ikke lenger står så alene. De andre partiene har nærmet seg FrP i innvandrings- og integreringspolitikken, og det er flere enn FrP som «lufter» en enda strengere politikk i det offentlige rom uten at det er vedtatt politikk i partiet. Det er, som Todal skriver, «i dag aksept for en hardere tone i innvandringsdebatten enn før».

Det er bekvemt for andre politikere og kommentatorer å forsøke å demonisere FrP og etterlate inntrykk av at alle andre ønsker en mye mer liberal og hyggelig innvandringspolitikk. Men det er ikke riktig. Det finnes motstandere av den innvandringspolitikken som føres, både til venstre og høyre i politikken, og Frp-politikere er ikke alene om å mene at innvandrere «tar» noe fra oss – enten det er arbeidsplassene våre, velferden vår, verdiene våre eller kulturen vår. Dessuten er enigheten mellom partiene ganske stor: Alle partier vil beholde innvandringsstoppen. Alle partier vil føre en streng asylpolitikk. Alle partier vil gjerne korte ned på saksbehandlingstiden for asylsøkere og få asylsøkere som ikke har krav på opphold, raskere ut av landet.

Resultatet av forhandlingene/sonderingene mellom de fire borgerlige partiene er at vi i årene som kommer, vil føre en litt mer liberal politikk overfor asylbarna og arbeidsinnvandrere fra tredje-land – og en litt strengere politikk for dem som vil etablere familie.

Innlegget er på trykk i Dag og tid 4.10.13.