Jens og Gro – de to reformatorene
I dag blir flere av reformene til Brundtland og Stoltenberg kritisert. Særlig fra reaksjonære stemmer ytterst til venstre. Men de to reformpolitikerne skjønte at penger ikke vokser på trær, skriver Aslak Versto Storsletten i VG.
Publisert: 22. april 2020
Jens Stoltenbergs første regjering representerte en kulminasjon av Arbeiderpartiets nye kurs, som ble staket ut allerede på slutten av 1970-tallet.
17. mars var det 20 år siden landets siste virkelige reformatoriske regjering kom til makten. Vi snakker selvfølgelig om Jens Stoltenbergs første regjering.
Jubileet har egentlig fått overraskende lite oppmerksomhet, på grunn av coronakrisen, men det har tatt seg litt opp den siste tiden. Det begynte med at Morgenbladet viet denne regjeringen et eget spesialnummer rett før påske, hvor undertegnede var en av bidragsyterne. Senere har både Aftenposten og Klassekampen tatt opp tråden på kommentatorplass.
En gjennomgangsmelodi er at Stoltenberg I representerer et slags brudd med Aps tidligere politikk. Men dette gir et galt bilde. Stoltenberg I-regjeringen representerte snarere kulmineringen av Aps nye kurs. En kurs som begynte mange år tidligere.
Allerede i 1979 kan man se konturene av det mer moderne Ap. Det såkalte Lied-utvalget, nedsatt av Nordli-regjeringen og ledet av Ap-nestoren Finn Lied, signaliserte en kraftig omlegging av industripolitikken. Utvalget tok på mange måter et oppgjør med tidligere tiders aktive og kostbare næringspolitikk. Forståelsen av at man ikke kan ignorere den beste mekanismen for å gjenkjenne feil og dårlig styring – markedet – begynte for alvor å gjøre seg gjeldende internt i partiet.
Så kom Gro Harlem Brundtland. Under landsmoderens andre og tredje regjering ble det gjennomført en rekke markedsorienterte reformer. Kreditt- og kapitalmarkedene ble liberalisert, energi- og telemarkedene deregulert og mange gamle statsbedrifter ble solgt og nedlagt. Videre ble flere forvaltningsvirksomheter omdannet eller skilt ut fra sine gamle forvaltningsstrukturer for å kunne konkurrere med kommersielle aktører. Televerket ble omdannet til Telenor, og selskaper som Statkorn, NRK og Arcus gikk alle over i aksjeselskapets form. Dette handlet ikke om at privat var bra og stat dårlig, snarere var det en forståelse av at konkurransen som finnes i privat sektor, bidrar til å holde aktørene i sjakk og på tå hev.
Liberaliseringene under Stoltenberg I kan sies å være en forlengelse av Brundtlands reformer. Blant annet ble Norges to største selskaper delprivatisert – Telenor og Statoil. Man skjønte at det er bedre å spille på lag med markedet. I dag omfatter den deleide modellen alle Norges mest suksessfulle selskaper. Det statlige deleierskapet ble sementert under Stoltenberg, men det representerer snarere en videreføring enn et brudd med Aps tidligere linje.
Stoltenberg fortsatte også i sporet til Brundtland ved å gjennomføre en rekke produktivitetsorienterte reformer. Stoltenberg forsto at det norske velferdssamfunnet måtte moderniseres for å overleve. En tankegang han trolig arvet av Brundtland, for også hun var en teknokratisk realist.
Handlingsregelen ble vedtatt, som sammen med oljefondet har gitt oss spillerom og en slags økonomisk rustning. De to reformene har bidratt til at vi i dag besitter en enorm pengebinge, som de fleste land misunner oss til enhver tid, men særs mye i dagens situasjon.
Folkehelseinstituttet ser vi også nytten av i dag. Det er et produkt av at flere offentlige institusjoner ble fusjonert sammen under Stoltenbergs ledelse. Man fikk en samordning av kunnskap ved å samle flere statlige ressurser i en organisatorisk enhet. Det er få som klager på Folkehelseinstituttets innsats under dagens coronapandemi.
De to kanskje mest kontroversielle reformene til Stoltenberg I var sykehusreformen og pensjonsreformen – som ble påbegynt under Stoltenberg, men ikke trådte i kraft før 2011. Kort fortalt innebar sykehusreformen at staten tok over eierskapet til sykehusene og organiserte de som helseforetak, mens pensjonsreformen innebærer at vi må arbeide lenger for å oppnå samme ytelser som dagens pensjonister – det skal være mer lønnsomt å stå i jobb.
Begge reformene bunner ut i en realitetsorientering. Vi blir stadig flere gamle per skattebetaler. Derfor må vi effektivisere og modernisere. Allerede i 2007 viste en resultatevaluering fra Forskningsrådet at sykehusene hadde blitt mer effektive og behandlet flere pasienter. Pensjonsreformen bidrar til at pensjonssystemet kan tåle at folk lever lenger, det gir oss et mer bærekraftig pensjonssystem.
I dag blir flere av reformene til Brundtland og Stoltenberg kritisert. Særlig fra reaksjonære stemmer ytterst til venstre. Men de to reformpolitikerne skjønte at penger ikke vokser på trær. De forsto at å opprettholde verdens beste og mest generøse velferdssamfunn ikke er en dans på roser – det krever prioriteringer. Ideene og styringsprinsippene har ikke blitt lagt på historiens skraphaug, men lever i beste velgående – nettopp fordi de er faglig funderte og strengt nødvendige.
Noen av oss ser tilbake på disse reformperiodene med en slags nostalgisk eufori. Men vi vender fort tilbake til den virkelige verden når vi tenker på hvor mange rekorder som har blitt slått i bruk av våre barns sparebøsse siden Stoltenberg I-regjeringens tid.
Kronikken var publisert i VG 20. april 2020.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
