Agronomisk vranglære
Etter at jeg skrev om mitt forslag til klimaavgift i jordbruket i Aftenposten 17. juli, har reaksjonene vært mange. Flere er uenige, men ikke alle vet hvorfor, skriver Paul Joakim Sandøy i Aftenposten.
Publisert: 23. juli 2015
Av Paul Joakim Sandøy, prosjektleder i Civita
Etter at jeg skrev om mitt forslag til klimaavgift i jordbruket i Aftenposten 17. juli, har reaksjonene vært mange. Flere er uenige, men ikke alle vet hvorfor.
Noen vil ha billig biff. Andre har ikke tro på avgifter. MDG og Nationen ser først og fremst ut til å være mot fordi forslaget kommer fra en i Civita (MDG foreslo selv økt kjøttavgift i sitt alternative statsbudsjett).
Fire påstander
Agronom og forfatter Siri Helle forsøker i stedet å renvaske jordbruket med faglige argumenter. Da bør man ha fakta i orden, særlig dersom man beskylder andre for «halvsannheter». Dessverre er nesten samtlige påstander Helle presenterer, enten irrelevante eller uriktige:
Påstand 1: «Det er ganske håplaust å snakke om utslepp utan å snakke om innslepp. (…) Civita tek mellom anna ikkje med utslepp frå dyrking av myr i rekneskapen».
Helle fremstiller det som om jeg har forsøkt å skjule noe i notatet mitt, og at jordbruket egentlig kommer bedre ut. Men det er motsatt: Nydyrking av myr medfører betydelige klimautslipp.
Hadde jeg tatt med dette i utslippstallene, ville jordbruket kommet enda dårligere ut. Jeg går for øvrig inn for et forbud mot nydyrking av myr.
Påstand 2: «Årsaka til at klimagassutsleppa frå kyr er haldne utanfor klimarekneskapen er at dei kjem fra CO-en graset tek ut av atmosfæra for å vekse».
Her er det to feil i én. Jordbruksutslipp holdes for det første ikke utenfor klimaregnskapet, verken nasjonalt eller internasjonalt. BådeKlimakonvensjonen og Kyotoprotokollen krever tvert om at Norge medregner disse.
Helle tror dessuten at regnskapet for jordbruket inneholder utslipp som er en del av karbonkretsløpet. Men CO2 fra dyr tas ikke med i utslippstallene, nettopp fordi CO2-en beitedyrene slipper ut, er den samme som den de tar opp fra gress eller fôr. Karbonbinding og -utslipp fra gress, og andre plantevekster, holdes altså utenfor: Det går i null.
Påstand 3: «Beitande kyr, sauer, geiter og rein er derimot ein mykje større del av ein miljøvenleg diett enn kraftfôrbasert kylling- og svineproduksjon».
Helle mener jeg bommer når jeg skriver at rødt kjøtt bidrar til større utslipp enn hvitt kjøtt. Men dette er altså ikke min påstand – dette er det bred enighet om i nasjonal og internasjonal forskning. Bioforsk har sågar gjort utregninger etter et worst case-scenario, der all soya i kraftfôr er fra nedhogd regnskog. Selv her slipper beitedyrene ut over dobbelt så mye som gris og kylling per kilo.
Det betyr ikke at vi bør legge ned produksjonen av rødt kjøtt. Kylling- og svineproduksjon medfører også utslipp, som må avgiftsbelegges tilsvarende.
Jeg har ikke regnet ut hvor stor en avgift eller avgiftsnivået må være, men alle forhold – inkludert fôr – må med. Men når utslippsintensivt rødt kjøtt subsidieres soleklart mest, illustrerer det en jordbrukspolitikk nærmest uten klimatenkning.
Påstand 4: «Vi kan ikkje legge ned jordbruket – noko ei avgift på ei allereie økonomisk pressa næring i praksis fort kan ende med å gjere».
Ingen har foreslått å legge ned jordbruket, og det vil selvfølgelig heller ikke bli konsekvensen av en avgift. En avgift på både nasjonale og importerte jordbruksprodukter vil enten føre til mer klimaeffektiv produksjon eller til lavere forbruk.
Dette skulle man tro Helle støttet, ettersom hun skriver at «det er openbart at vi må ete mindre kjøt i framtida enn vi gjer i dag, og at det kjøtet bør koste meir».
Men hun kommer ikke med ett eneste forslag til hvordan det bør gjøres.
De øvrige påstandene i innlegget er, tross en utførlig utgreiing om fotosyntesen, ikke relevante for problemstillingen.
Må forholde oss til fakta og forskning
Helle etterlater inntrykk av at jordbruket samlet sett er klimapositivt – i verste fall klimanøytralt. Dette stemmer rett og slett ikke. Vi må forholde oss til fakta og forskning. Og fakta er, og forskning viser, at jordbruket er en betydelig driver av global oppvarming, og at det står for ca. 10 prosent av de norske utslippene, særlig gjennom de hyperoppvarmende gassene lystgass og metan.
Så hvorfor fremsetter Helle så grove feil i en politiskfaglig klimadiskusjon? Kanskje har hun bare bommet. Alternativt vet Helle at det hun skriver er uriktig, men gjør det likevel. Hun bidrar dermed til å røyklegge debatten ved å angripe forhold det faglig sett ikke er uenighet om.
Jeg håper uansett ikke Helles innlegg er representativt for jordbruksnæringens holdning til klimautslipp. Utslippene forsvinner ikke av at vi skulle ønske de ikke eksisterte.
Jordbruket må med
Det er hverken produsentenes eller forbrukernes feil at jordbrukspolitikken er klimafiendtlig. Men dersom det kommer politiske insentiver, vil man kanskje få til en holdningsendring både hos de som produserer og de som kjøper.
Det finnes flere argumenter mot å innføre en klimaavgift. Jeg forsøker å presentere og drøfte så mange som mulig av dem i Civita-notatet jeg har skrevet. Det som imidlertid er hevet over enhver tvil, er at jordbruket må med på det grønne skiftet. Løsningen er ikke å stanse kjøttproduksjonen.
Det er mulig å drive jordbruket mer klimaeffektivt, og forbrukerne kan gjøre mer klimavennlige valg.
Den beste måten å gjøre det på, er antagelig å ta klimakostnaden med i regnskapet. Det vil være betydelig mer effektivt enn å begynne med forbud, påbud og kvoter i fjøset og kjøttdisken.
En kortere versjon av innlegget var publisert i Aftenposten torsdag 23. juli 2015.
Relatert
Mer av oljeprofitten bør gå til investeringer i det grønne skiftet
Bistandsblogg: Kan vi bruke Oljefondet klokere?
Oljefondet bør få investere i fornybar energi i utviklingsland
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.