Det grønne skiftet blir ikke fett
Klimakampen har gått fra sur pessimisme til kul optimisme. Men kanskje har vi blitt for optimistiske, skriver Paul Joakim Sandøy i Dagbladet.
Publisert: 14. august 2015
Av Paul Joakim Sandøy, Civita
Fem år siden: Jeg er på min første klimakonferanse. Etter en rekke inspirerende foredrag er vi samlet til festligheter. Politikere, kjendiser og miljøarbeidere klirrer med glassene. Høye stetter og enda høyere stiletter. Og der er Ari Behn, også.
Noen tar ordet for å fortelle at lavutslippssamfunnet ikke bare er mulig, det blir et «mye fetere samfunn». Vi nikker, smiler og klapper. Hipsterelektronika strømmer ut i lokalet. Frederic Hauge fra Bellona viser fram den kule nøkkelen til den kule Teslaen sin (nøkkelen er en kul liten Tesla). Ari kommer bort og insisterer på at jeg må beholde barten min også etter Movember:
«Den ser helt nydelig ut,» sier han. Før han ser seg rundt, smiler lunt og legger til: «Alle her er nydelige.»
Var det akkurat slik det foregikk? Vanskelig å si, jeg var på mitt fjerde glass gratis champagne. Men det føltes slik. Klimakampen har gått fra å være ledet av sinte raddiser i turklær, til å bli anført av teknologioptimister i Tiger-dress. Klimakampen har blitt – i mangel av et bedre ord – kul.
Isolert sett er det bra.
Vi skal ikke lenger enn ti år tilbake før vi finner en ganske annen klimadebatt. Klimaskeptikerne var på offensiven. Miljøvernerne var pessimistiske dommedagsprofeter som ville ødelegge hverdagsgledene til folk flest.
I dag bruker Gunhild Stordalen kjendisstatusen til å arrangere EAT-konferanse. Nina Jensen i WWF er #klimaoptimist. Annenhver kommune og bedrift er sertifiserte klimafyrtårn. Zero vil bekjempe klimaendringene med positivitet og sponsing av teknologi.
Narrativet er at klimatilhengerne er moderne og de andre er bakstreverske. Dette handler om opplysning. Om å være på vinnerlaget. Det grønne skiftet blir fett.
Tilnærmingen kan ha gitt avkastning. De siste ti årene er antall mediesaker om klima tidoblet. Ifølge Klimabarometeret er stadig flere velgere opptatt av klimasaken. Og alle politiske partier, med mulig unntak av Frp, forsøker å markedsføre seg som klimaparti.
Men er det noe som skurrer?
Vel, vi har visst om klimautfordringene ganske lenge nå. Fortsatt gjør vi lite av det som har stor effekt, og mye av det som har liten effekt. Politikerne bevilger mer penger til klimasaken enn noen gang, men subsidier er ikke særlig effektivt.
Hvorfor gjør vi ikke mer? Kanskje ligger noe av svaret i en annen statistikk fra Klimabarometeret: Stadig færre er bekymret for konsekvenser av klimaendringer.
Det er ikke så rart, når budskapet er at det grønne skiftet går av seg selv, så lenge alle bare er opplyste og positive. Så lenge alle ønsker å gjøre en forskjell. Om det ikke holder, kan vi sikkert skylde på FrP.
Dersom vi skal gi klimapolitikere og -aktivister noe av æren for det positive, bør vi også gi dem noe av skylden for det negative. Og det negative er at vi – verken politikere, forbrukere eller næringsliv – er klare for å gjøre de endringene vi virkelig trenger å gjøre. Fordi vi ikke sier hele sannheten: Det grønne skiftet blir ikke bare fett.
Klimapolitikk er enkelt når det handler om å subsidiere luksusbiler med hundretusener eller forby oljefyr som nesten ingen har. Men hva når det begynner å bli vanskelig?
I sommer lanserte jeg ideen om en klimaavgift på både norsk og importert kjøtt. Jordbruket er den eneste utslippsintensive sektoren i Norge som fullt og helt er unndratt klimaavgift eller kvotepris. Selv om bøndene (og dyrene deres) står for rundt 10 prosent av norske utslipp.
En slik avgift kan fremskynde klimatiltak og teknologiutvikling i jordbruket. Hvis ikke, vil det bety at særlig rødt kjøtt blir dyrere. Å spise mer fisk og lyst kjøtt er noe av det beste vi kan gjøre for klimaet.
Ideen er ikke ny. Den har vært foreslått i nesten samtlige rike land i verden. Likevel har den foreløpig ikke blitt gjennomført noe sted. Landbrukslobbyen har satt foten ned hver eneste gang. Det er liten grunn til å tro at det vil være annerledes i Norge. Dyrere kjøtt er jo ikke hyggelig, og bøndene er jo viktige.
Nedlegging av industriarbeidsplasser er heller ikke hyggelig. Derfor gir vi fastlandsindustrien ekstrasubsidier når klimapolitikken begynner å virke, med miljøbevegelsens velsignelse.
Og sånn går dagene. Det er bred enighet om at en universell avgift på klimautslipp er den mest effektive måten å frikoble utslipp fra økonomisk vekst. Likevel er vi langt unna en internasjonalt forpliktende klimaavtale. I stedet foretrekker vi kvotemarkeder, kanskje fordi vi ikke merker dem direkte. Kvoter har potensielt stor effekt, men foreløpig er de så underpriset at de knapt spiller noen rolle. Blant annet på grunn av alle unntakene, for å unngå velgernes vrede.
Jeg er ingen klimadystop. Jeg er faktisk klimaoptimist. Gjerne med hashtag – hvis du insisterer. Vi behøver ikke gå tilbake til såkornsamfunnet, eller adoptere Kinas ettbarnspolitikk.
Økonomisk vekst er fullt ut forenlig med reduserte utslipp, og lavutslippssamfunnet vil antakelig bli et enda bedre samfunn enn det vi lever i nå. Dommedagsprofetene bør ikke få sette agendaen.
Men det grønne skiftet er ikke bare kortreist quinoa på Aker Brygge. Eller hytteferie i Hydro Powerhouse. Eller kjendisfest hos Al Gore, sponset av Coca-Cola – med gjesteopptreden fra Bono.
Det grønne skiftet er også reelle, og til dels upopulære, politiske beslutninger. Det betyr nedlegging av arbeidsplasser og oppretting av nye. Det krever omskolering og hardt arbeid. Og, ja, også avgifter og endring av livsstil.
Dersom klimaglansbildet blir for glossy, gjør vi det vanskeligere å innføre tiltak som virkelig har effekt. Tøffe politiske beslutninger vil ikke møte den forståelsen de trenger og fortjener. Og kanskje stiller ikke velgerne like strenge krav til at tiltakene som innføres faktisk er effektive – vi merker jo ikke noe til dem uansett.
Det er lett å forstå hvorfor så mange av oss ønsker å fremstille det grønne skiftet som noe utelukkende positivt. Men vi kommer nok lenger hvis vi innrømmer at det ikke bare blir en piknik i det grønne.
Artikkelen er på trykk i Dagbladet 14.8.15.
Se også:
Civita-notat nr. 18 2015: Bør jordbruket avgiftsbelegges?
I klimadebatten og klimapolitikken er det mye diskusjon om tiltak for petroleumssektoren, transportsektoren, industrien og bygg og anlegg. Disse er blant annet underlagt klimaavgifter, enten gjennom direkte avgift eller kvotesystem. Det er sjeldnere at klimatiltak i landbruket diskuteres, til tross for at sektoren står for rundt en tiendedel av norske utslipp, og trolig vil stå for en stadig større andel etter hvert som tiltak mot utslipp i de øvrige sektorene styrkes. Det mest effektive klimatiltaket, som også lar markedet fungere best mulig, er klimaavgifter.
I dette notatet spørres det først om jordbruket bør avgiftsbelegges, og deretter hvordan en slik avgiftsbelegging kan gjennomføres mest mulig effektivt.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_18_2015
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
