Hardhendt parkeringsforslag
Byrådene i Oslo og Bergen sitt forslag om å pålegge private å ta betalt for parkering, vil nok føre til at flere lar bilen stå. Men, det vil også innebære en klar begrensning av eiendomsretten.
Publisert: 12. oktober 2021
Byrådene i Oslo og Bergen ber regjeringen åpne for at kommunene kan pålegge private å ta betalt for parkering. Forslaget er rettet mot privateid næringseiendom, som for eksempel kjøpesentrenes kundeparkering eller bedrifters parkering for ansatte.
De ønsker å tvinge grunneiere til å inndra parkeringsavgift fra de parkerende, uavhengig av hva grunneier selv ønsker. Hensikten er, som Oslos miljøbyråd Sirin Stav (MDG) sier til VG: «å øke antall reiser til fots, på sykkel og kollektivt på bekostning av bil. Veitrafikken står for nær halvparten av klimautslippene i Oslo. Bilene opptar også mye verdifull plass».
Vil redusere bilbruken
Byrådene adresserer reelle problemer knyttet til bilens klimagassutslipp og plassbehov. De kunne nevnt enda flere negative virkninger av biltrafikk, som alle gjør seg ekstra gjeldende i større byer: støy, fare for ulykker, køproblemer, svevestøv og mikroplast.
Forslaget vil sannsynligvis bidra til å redusere disse problemene. Blir det vanskeligere eller dyrere å parkere ved jobb eller kjøpesenter, vil mange gjøre ulike tilpasninger for å unngå slik parkering. Deler av tilpasningen vil føre til økt bilbruk, for eksempel ved at nabokommuner uten slike avgiftskrav blir mer attraktive for jobb og handel enn egen kommune.
Men, hovedeffekten blir sannsynligvis nettopp det byrådene ønsker: at flere lar bilen stå hjemme, eller kanskje til og med kvitter seg med den.
En begrensning av eiendomsretten
Forslaget er et effektivt angrep på bilkjøring, på godt og vondt, og ikke overraskende vekker det reaksjoner. FrPs Bård Hoksrud kalte det sågar for kommunisme i Politisk kvarter 5.10.
Det er nok å lese for mye og for vondt ut av et av et enkeltforslag, men i synet på eiendomsretten kan man likevel se visse paralleller. Dersom byrådene får det som de vil, vil det innebære en klar begrensning av eiendomsretten, ved at grunneier i mindre grad får disponere egen eiendom slik vedkommende selv ønsker.
Ved å bestemme avgiftsnivået, får kommunen mer makt over den private eiendommen. De kan øke prisene, og dermed i praksis redusere tilgangen til arbeidskraft og kunder. For to lignende og konkurrende bedrifter på hver sin side av en kommunegrense, kan innføringen av avgiften i én kommune bety konkurs for den ene bedriften, og lokalt monopol for den andre.
Forslaget har et stort potensial til å gripe for mye inn i både eiendomsretten og næringsfriheten.
Et bedre alternativ
Heldigvis finnes det et bedre alternativ, som når målet uten å være like hardhendt.
Vi kan innføre posisjonsbasert veiprising, der konseptet er å montere en sender på alle biler, som registrerer hvor bilen befinner seg til enhver tid, samt hvilket drivstoff bilen bruker (Datatilsynet har gitt grønt lys med tanke på personvern).
Hvis vi har riktig veiprising, vil prisen for å kjøre bilen være den samme som kostnaden bilkjøringen påfører samfunnet. Dermed betaler bileieren alle de eksterne kostnadene, som klimagassutslipp, støy, kødannelser, og så videre. Da løser vi problemene, uten de inngripende tiltakene som diskuteres.
Innlegget er publisert i Nettavisen 10.10.2021.
Relatert
Mer av oljeprofitten bør gå til investeringer i det grønne skiftet
Bistandsblogg: Kan vi bruke Oljefondet klokere?
Oljefondet bør få investere i fornybar energi i utviklingsland
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
