Psykologisk forvirret klimakamp
Psykologisk forvirret klimakamp: Lars Gauden-Kolbeinstveit har lest Per Espen Stoknes’ bok om klimapsykologi og er ikke imponert.Les bokanmeldelsen her.
Publisert: 7. april 2017
De fleste av oss har nok tenkt på det paradoksale: Til tross for at vi vet om faren ved de menneskeskapte klimaendringene, så er vi i praksis lite villige til å gjøre noe for å begrense utslippene. Det paradokset forsøker Per Espen Stoknes å svare på i en bok om såkalt klimapsykologi, Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming.
Hva er grunnen til at vi ikke gjør mer? Og hva kan vi gjøre for å bryte de psykologiske barrierene som folk tilsynelatende har mot en mer aktiv klimapolitikk?
Stoknes gir flere svar. Et sentralt element er at klimasaken må kommuniseres bedre, og at vi må skape et sosialt engasjement.
Flørting, sladder og godt øl
Stoknes mangler ikke engasjement. Han er opptatt av at dystre fortellinger om klimaproblemer ikke hjelper, og mener vi heller ikke har tid til å vente på økonomenes løsning, globale klimaavgifter.
Derfor trenger vi ifølge ham et «virkningsfullt sosialt klimabudskap» med «trollbindende historiefortellere som kan inspirere og spre livaktige og tiltrekkende bilder av en fremtid hvor vi har bedre jobber, bedre helse og lavere klimautslipp i tillegg til skoger på bedringens vei».
Det er vel og bra at Stoknes ikke vil ha en dyster fortelling. Overdrivelser og svartmaling om klimaendringenes elendighet provoserer nok mange.
Likevel er det nok for mange sindige norske protestanter bare en ting som er verre enn mørkemenn: Gladkristne som kun brenner for én sak.
For det tar litt vel av i boka til Stoknes: «Jeg har en drøm om et forbløffende mangfold av kulturer (…) plusshus med passiv-ventilasjon (…) flørting og sladder, filosofiske kafeer, gateteater, ikke-voldelige protestmarkeringer (…) Markeder forstås mer som samtaler om verdier enn som effektive prismekanismer (…) godt øl.» (min uthevning)
Lider av benektelse
Det er prisverdig å brenne for en sak, enten det er klima eller velferdsstatens bærekraft, men man kan dra engasjementet for langt. Vi må akseptere at mennesker er forskjellige, med ulike verdier og preferanser.
Stoknes henfaller alt for lett til å definere motstanderne i retning av at de lider av benektelse, som for eksempel at det er ubehagelig å leve med tanker om katastrofer og at den psykologiske belastningen blir for stor.
Stoknes mener at klimasaken kan lære noe av forsvarspolitikken, og et av hans bedre argumenter er at mer aktiv klimapolitikk kan selges inn som en form for forsvar mot fremtidige miljøtrusler. Samtidig viser han at det å appellere til klimaets effekt på helsen, har enda bedre effekt.
Det spesielle med klimasaken er at det er vanlig å trekke inn folks psyke, eller trekke demokratiet i tvil, når saken diskuteres.
En person som argumenter på samme måte i andre saker, blir mye fortere – og på mange måter med rette – stemplet som useriøs.
De som ikke er bekymret etter å ha lest Brochmann 2-utredningen, og mener at «kvalifiseringslinja» på sikt vil gi bærekraftig integrering, blir nok av mange konservative sett på som vel optimistiske, men hvis de samme konservative begynte å gi ut bøker om «integreringspsykologi», ville de ha definert seg ut av debatten.
Grenseløs debatt
I klimadebatten er det ikke så lett å bli utdefinert, og Stoknes drar det langt.
Klimaendringene gjør nemlig folk deprimerte, skriver han. Mennesker kan få «økoangst», og vi trenger ikke bare en internasjonal straffedomstol hvor man kan dømmes for folkemord, den bør også suppleres med en mulighet for straff for økomord.
Biofili er også et begrep i boka: «Det er selve den sanselige, sensuelle gleden ved å eksistere sammen med skyer, vind, regn, maur, elg, bjørketrær, bær, fugler og til og med ulver.»
Dyr klimapolitikk
Stoknes ramser opp mange gode tiltak som er inspirert av adferdspsykologi og -økonomi, han er blant annet en aktiv tilhenger av såkalt dulting.
Dulting kan nok ha mange positive effekter, men engasjementet for klima blir for nærsynt. Det er nemlig ikke all bruk av dulting som er legitim. Det finnes andre hensyn enn klima, og som med alle andre politikkområder må vi tenke kritisk.
Hvordan dyre og ineffektive klimatiltak kan virke psykologisk og skade klimasaken, diskuteres også knapt.
Kritikk av ineffektive og dyre klimatiltak avfeies nemlig ofte med at saken er alvorlig, og det siste eksempelet fra Norge er biodieselsaken. Hvis Stoknes’ tilnærming til klimapolitikk får fotfeste, blir det nok flere slike dyre og ineffektive tiltak.
Jeg tviler egentlig på at folk flest vil høre på Stoknes’ «trollbindende historie» om hvordan vi kan tjene på grønn vekst.
Det er for eksempel ikke sant, som Stoknes skriver, at vi knapt har undersøkelser som viser at det økte inntektsnivået siden 1970-tallet har gjort oss lykkeligere. Bildet er mye mer nyansert. Vi blir ikke bare lykkelige av økt inntekt, men for mange har økt inntekt vært avgjørende for andre ting, som for eksempel mer fritid og en lettere hverdag.
Apartheid, slaveri og klima
En del sammenligninger i boken er ikke holdbare.
Stoknes har nok rett i at det er mange av oss som passer inn i benektelseskategorien «jeg erkjenner klimaproblemet, men tror ikke det hjelper å gjøre noe med det», men dette, er ikke sammenlignbart med kommunisme eller apartheid.
Stoknes skriver: «Kan det å reversere kulturell og psykologisk klimabenektelse sees på som en sosial omveltning på samme måte som de transformasjonene som førte til avskaffelsen av slaveriet eller apartheid, Vietnamkrigens avslutning, den allmenne avvisningen av røyking, eller oppløsningen av kommunismen i Øst-Europa? Jeg vil hevde at alle disse har mange likhetstrekk og derfor er verdt å sammenligne.»
Se for deg en person som trekker på skulderen over apartheid.
Kan han sammenlignes med at en arbeidstaker i privat sektor, som betaler relativt mye skatt og kjører dieselbil til jobb, som banner fordi morgennyhetene på radioen forteller at stortingsflertallet, etter lobbyisme fra en NGO, som skatten han betaler forøvrig finansierer, har vedtatt nok et klimatiltak med tvilsom effekt?
At ingen redaktører, eller andre som har lest gjennom boken, har reagert på dette, sier vel så mye om psykologien til klimasakens fremste forkjempere, som om psykologien til en tilfeldig klimabenekter i VGs kommentarfelt.
I klimadebatten er dessverre nesten alt blitt lov– alt for saka! – for å parafrasere de gamle AKP-erne. Det er ikke klimasaken tjent med.
Innlegget var publisert i nettavisen Minerva torsdag 6. april 2017.
Relatert
Mer av oljeprofitten bør gå til investeringer i det grønne skiftet
Bistandsblogg: Kan vi bruke Oljefondet klokere?
Oljefondet bør få investere i fornybar energi i utviklingsland
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.