Aktiv næringspolitikk for jobbenes del, ikke klimaets?

Forurensning må gjøres ulønnsomt slik at bærekraftige løsninger blir lønnsomme. Da kan vi få klimatiltak som virker, skriver Steinar Juel.

Steinar Juel

Publisert: 19. august 2021

Budskapet i siste rapport fra FNs klimapanel er skremmende, men ikke overraskende. Selv om det ikke kan trekkes slutninger om trender basert på korttidserfaringer, er tørken, flommene og brannene effekter som vi merker konkret nå. Det synes å bli den nye normalen, trolig i forsterket grad.

Verden er på etterskudd, og det gjelder også lille Norge. Hva er så reaksjonene i valgkampen?

Partiene trekker frem kjente kjepphester. Som stans i norsk oljeleting. Det alene vil gjøre det mer lønnsomt for andre å utvinne olje. Eller aktiv næringspolitikk for grønne arbeidsplasser. Grønne arbeidsplasser trengs, men de bør komme som et resultat av at forurensende arbeidsplasser gjøres ulønnsomme og ved at avgifter gjør produktene for dyre for brukerne. Viljen til å gjøre dette synes begrenset.

I debatten om klimatiltak sitter en med inntrykk av at prioriteringen i det grønne skiftet har følgende rekkefølge: Grønne arbeidsplasser i Norge, utslippsreduksjoner i Norge (eventuelt i egen kommune) og til slutt utslippsreduksjoner i verden.

Rekkefølgen burde vært motsatt, klimakrisen er global.

Hva andre land gjør har ikke norske myndigheter makt over. Minstekravet bør imidlertid være at norske tiltak er effektive og ikke øker utslippene eller gjør det vanskeligere å redusere dem i andre land.

Energibruk og -produksjon er hovedkilden til utslipp av klimagasser. Sementproduksjon har også store utslipp: cirka åtte prosent av de globale utslippene. Å få ned klimautslippene krever rensing, mer effektiv bruk, nye produkter, nye energikilder og nye måter å produsere på.

For å få til så sammensatte endringer og sikre at de mest effektive tiltakene velges, må kostnadene ved å forurense bygges inn i prisene. Forurensende løsninger må gjøres ulønnsomme for at de bærekraftige løsningene skal bli lønnsomme. Dette er hele ideen bak CO₂-prising, det enkleste og mest effektive virkemiddelet for å få ned utslippene. Det kan smerte, men omstillinger vil ofte være krevende.

Å peke på noe nytt som det kan satses på fremstår som lettere enn å prise ut det som ikke er bærekraftig.

Satsing på havvind er en viktig del av regjeringens energiplan (Meld. St. 36 (2020-21), en plan som også Arbeiderpartiet synes å stille seg bak. I land som har kraftverk basert på fossil energi vil klimautslippene gå ned når de erstattes med blant annet havvind. Det er allerede gitt store støttebeløp til utvikling av flytende vindmøller, og det skal støttes mer.

For Norge, som har kraftoverskudd og produserer strøm basert på vannkraft, er klimaeffekten høyst uklar. Ut fra drøftingen i energimeldingen synes hovedformålet med satsingen å være å bidra til at norske bedrifter er konkurransedyktige leverandører til havvindprosjekter i andre land. Når det samtidig sies at de allerede har vunnet flere kontrakter til havvindanlegg i utlandet, fremstår selv dette formålet som uklart.

Det er planer om etablering av flere batterifabrikker i Norge, og batteriproduksjon er kraftkrevende. Selv om utslippseffekten i Norge blir liten av å bruke havvind til batteriproduksjon her, kan det gi lavere utslipp globalt, hvis alternativet er fossilbasert kraft i andre land. Det kommer imidlertid bekymringsfulle signaler om bærekraften ved batteriproduksjon.

Hjernen bak Tesla-bilene, JB Straubel, mener dagens batteriproduksjon langt fra er bærekraftig på grunn av mangel på gjenbruk, samt intensiv bruk av spesielle mineraler som kobolt. Det er knapphet på kobolt, og det utvinnes under svært dårlige forhold i Kongo.

I dag utgjør elbiler kun fire prosent av bilproduksjonen i verden, så problemene kan bli svært store når produksjonen skaleres opp. Verden trenger batterier, men det er i Norge liten oppmerksomhet rettet mot mangelen på bærekraft allerede i dag.

I de fleste rapporter om klimakrisen og mulige tiltak pekes det på at karbonfangst trolig må være en del av løsningen. Så langt jeg kan se, er det likevel begrenset satsing på dette internasjonalt, fordi det er dyrt. Staten har imidlertid vedtatt å støtte CO₂-fangst ved sementproduksjonen i Brevik og å etablere en infrastruktur for transport og lagring under havbunnen. Prosjektet skal etter planen halvere utslippene ved fabrikken i Brevik.

Utslippene fra sementproduksjonen kunne blitt halvert på en langt billigere måte, og med hele 85 prosent, dersom en også gjorde noe med bruken av sement og betong, ifølge en artikkel i Samfunnsøkonomen nr. 3–2021. I tillegg forskes det på nye klimavennlige sementtyper og andre måter å ta ut CO₂ på. I artikkelen stilles det derfor spørsmål ved hvor klokt det er å satse på karbonfangst ved sementproduksjon.

Skal en få til store endringer, må en ha blikket rettet mot målet. Det ser ut til å svikte når klimatiltak drøftes. Næringshensyn blir lett overstyrende.

Jeg er derfor ikke veldig optimistisk i håpet om at dette var den siste skremmende rapporten fra FNs klimapanel.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 17.8.21.