Næringsliv

Innlegg om «aktiv stat»: Så rettsstaten er problemet?

Skattepenger blir ofte kastet bort på prosjekter uten særlig verdi for andre enn noen få. Flere av oss er derfor svært kritiske til såkalt aktiv næringspolitikk.

Steinar Juel

Publisert: 15. oktober 2021

Overskriften til Gøril Bjerkans kronikk i DN 8. oktober kunne jeg brukt selv: «Aktiv stat kan koste fellesskapet dyrt». Det var imidlertid med stigende undring jeg leste selve kronikken.

Bjerkan mener aktiv næringspolitikk bør bety «statskapitalisme». Staten skal være «kynisk kapitalist» som søker etter høyest mulig risikojustert avkastning. Avkastningen må omfatte mer enn finansiell avkastning, også politiske mål.

Ifølge Bjerkan er det imidlertid fallgruver: «Resultatet kan fort bli statlig støtte til private kapitalister.» Rettsliggjøringen av samfunnet og regelverket vi har tiltrådt gjennom EØS-avtalen begrenser statens næringspolitiske handlingsrom. Staten må forholde seg til at lover og forskrifter gir private aktører rettigheter som de kan prøve for domstolene.

Hun synes det er problematisk at private har økonomisk styrke til å gå til domstolene for å prøve sine rettigheter, gjerne med de beste advokatene.

Bjerkan viser til at slik er det ikke i Kina. «I Kina kan en aktiv stat effektivt gjennomføre de samfunnsøkonomisk riktige løsningene i tråd med politiske intensjoner uten hensyntaken til jusen som forkludrende element.»

Rettsstatsprinsipper er altså «forkludrende element».

Vi har en godt forankret rettsstat, heldigvis. Private aktører, enten de er privatpersoner, små eller store bedrifter, har rettigheter og plikter nedfelt i lover og forskrifter. Offentlige myndigheter kan ikke plutselig vedta noe annet, bryte en lov eller forskrift. Først må lover endres, og lovene må ligge innenfor rammene satt av Grunnloven. Hver 17. mai feirer vi en grunnlov som legger grunnlaget for at landet styres etter lover, som sikrer eiendomsretten, at vi har uavhengige domstoler, og at lover ikke kan gis tilbakevirkende kraft.

Rettsstaten er grunnlaget for vårt liberale demokrati og en forutsetning for en velfungerende markedsøkonomi. Det at vi tidlig fikk en rettsstat, er en av de viktigste årsakene til at Norge rangeres som et av verdens beste samfunn å leve i.

Gøril Bjerkan, som er rådgiver i LO, synes å mene at rettsstaten er et problem hvis man vil føre en aktiv næringspolitikk. Det er oppsiktsvekkende at hun peker på Kina som et eksempel som vi tilsynelatende kan lære av. Jeg har egentlig vanskelig for å tro at hun kan mene at vi burde hatt et system hvor domstolene var politisk styrte, og rettigheter kunne knebles når staten fant det opportunt.

Bjerkan fremstiller staten som den svake part når private går til sak. Ja, det finnes sterke private aktører, men de fleste er ikke det. De sterkeste er i tillegg delvis statseide. Stort sett er problemet tvert imot at kostnadene for private ved å gå til sak mot det offentlige er svært høye.

Staten er den sterke part, med en nesten uendelighet av økonomiske ressurser.

Dette drøftes og fremheves som et rettssikkerhetsproblem i Domstolkommisjonens delinnstilling II (NOU 2020:11).

Bjerkan har rett i at aktiv næringspolitikk svært ofte gir uønskede gevinster til noen private investorer. Skattepenger blir ofte kastet bort på prosjekter uten særlig verdi for andre enn noen få. Flere av oss har skrevet om dette tidligere og er derfor svært kritiske til såkalt aktiv næringspolitikk som en nygammel politisk retning.

Hvis effektiv aktiv næringspolitikk i tillegg krever at vi må skrinlegge rettsstaten, er det et avgjørende argument for at en slik politikk bør gravlegges en gang for alle.

Innlegget var publisert i DN onsdag 13. oktober 2021.