For lettvint om Mazzucato
Haugland og Myklebust dekker over økonomifagets mangfold, og forvirrer mer enn å klargjøre.
Publisert: 7. mars 2023
Postdoktorene Bård Torvetjønn Haugland og Alexander Myklebust etterlyser i sitt innlegg «Metodestrid i krisetid» (17. februar) mer klargjøring av hvilke grunnleggende verdier og forutsetninger som legges til grunn i den økonomisk-politiske debatten. Etterlysningen knyttes til et nylig ordskifte i Morgenbladet om Mariana Mazzucatos innovasjonstenkning, som jeg har gitt noen bidrag til.
Jeg er enig med artikkelforfatterne i vektleggingen av klargjorte premisser, så vel teoretiske som normative, for å skape informerte diskusjoner og for å unngå overfladisk behandling av viktige samfunnsspørsmål. Slik klargjøring blir desto viktigere når vi har å gjøre med ulike skoler og tankeretninger innen økonomifaget.
Men slike klargjøringsforsøk kan forvirre mer enn de oppklarer hvis man tyr til en overdrevet reduksjon av økonomifagets mangfold, som å antyde at vi står overfor et valg mellom Mazzucato og «økonomifaget». Det er ikke mindre problematisk å sause sammen kategorier som i virkeligheten er forskjellige, som å antyde at nyklassisk teori, østerriksk teori og ordoliberalisme stort sett er det samme.
Beklageligvis har Mariana Mazzucato selv bidratt aktivt til å befeste begge de ovennevnte problemene.
Helt generelt kan det være klargjørende å belyse premisser gjennom å dekomponere et argument i tre bestandige dimensjoner: 1) hvilke verdier vi står for, 2) fra hvilket ståsted vi betrakter virkeligheten, og 3) hvordan vi forstår forholdet mellom årsak og virkning. Den siste dimensjonen forstås ofte som den rent vitenskapelige komponenten og omhandler ikke bare teori, men også empirisk evidens og det dynamiske samspillet mellom teori og empiri over tid.
Ut fra en slik logikk har artikkelforfatterne helt klart et poeng når de problematiserer stilltiende normative ladninger innenfor en bestemt teoretisk retning, spesielt i den grad teorien tillates å styre det normative synet – at et er automatisk forvandles til et bør. Men de tar feil når de antyder at noe lignende gjør seg gjeldende innen østerriksk teori og innen den ordoliberale tilnærmingen til økonomisk politikk.
Det ordoliberale perspektivet er illustrerende, siden det eksplisitt starter med et normativt mål på samfunn og økonomi, veiledet av et overordnet hensyn til den enkeltes frihet og menneskeverd. I tradisjonen etter Walter Eucken inviterer denne idéretningen til åpenhet i valg av forklaringsmodeller som er best egnet for å belyse de ulike økonomisk-politiske problemene vi står stilt overfor. Et eksempel på at normativ klarhet kan åpne for teoretisk pluralisme – eller konkurranse, om man vil.
Kontrasten til Mazzucato, som også må forstås å ta utgangspunkt i et normativt samfunnssyn, er ganske slående. Mazzucato er, i motsetning til Walter Eucken, ikke like åpen for hvilke teorier og forklaringsmodeller som kan være best egnet til å belyse og veilede valg av politiske løsninger på de store samfunnsutfordringene hun selv beskriver. I stedet møter vi et dogmatisk syn på statens ufeilbarlige retningsgivende rolle i økonomien, som oppsiktsvekkende nok knapt innrømmer muligheten for statlig styringssvikt.
Det er i denne sammenheng at jeg, og flere med meg, mener det er kritikkverdig av Mazzucato å nærmest avvise, helt uten videre, konkurrerende teorier og empiriske studier.
For meg lyder det derfor litt hult å lese hvordan Haugland og Myklebust forsøker å forsvare Mazzucato med henvisning til boken The Value of Everything, uten å kreve en tilsvarende klargjøring av normative forutsetninger, teorivalg, empirisk evidens og verdier fra Mazzucato, slik artikkelforfatterne retter mot «økonomifaget» for øvrig.
For meg blir det også altfor lettvint å unnskylde Mazzucatos manglende åpenhet for alternative teorier og perspektiver med summarisk å fastslå at «Mazzucato delar ikkje dette rammeverket – ho ønskjer å utfordre det». Dessuten er det gjerne flere enn ett rammeverk vi her snakker om.
Denne enveiskjøringen og asymmetrien trenger kanskje også en nærmere forklaring?
Innlegget er publisert i Morgenbladet 3.3.2023.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
