Det neste energisjokket?
Gitt den dominerende plassen som olje og elkraft har i vår nasjonale økonomi og energipolitikk, kan det være lett å overse så beskjedne og kontroversielle prosjekter som utviklingen av nikkel/hydrogen-cellene. Men teknologiens kan endre energipolitikkens forutsetninger radikalt, ved at både oljeforbruket og behovet for utbygning av store overføringslinjer for elkraft reduseres. Et politisk initiativ er nødvendig, skriver Nils Holme i DN.
Publisert: 1. november 2013
Av Nils Holme, sivilingeniør og prosjektleder i Civita.
Veien kan være kort til ubegrenset tilgang på miljøvennlig og rimelig energi, hvis eksperimenter med såkalt lavenergi kjernereaksjon (LENR) fører frem. Konsekvensene for norsk økonomi kan bli dramatiske. Politisk initiativ for oppfølging er påkrevet.
Det dreier seg om utviklingen av en form for brenselceller (bedre: «energiceller») hvor hydrogen forenes med nikkel under avgivelse av varme. Prosessen krever elektrisk oppvarming og styring, men varmeavgivelsen er altså betydelig høyere enn inngangsenergien. Typisk varmeavgivelse for testinstallasjonene ligger på noen få kilowatt i form av varmt vann, og større effekt kan oppnås ved sammenkobling av enheter. Prosessen har ikke et akseptert teoretisk grunnlag, og ulike forsøk på forklaring har hittil ikke blitt godt mottatt i de rådende miljøene for teoretisk fysikk. Men eksperimentelle resultater dukker opp fra flere hold. Det ansees nå vitenskapelig godtgjort at varmen som genereres i cellene ikke skyldes noen kjemisk prosess, men oppstår ved en kjernefysisk reaksjon. Herav en av betegnelsene på fenomenet: Low Energy Nuclear Reaction (lavenergi kjernereaksjon – LENR). Reaksjonen er imidlertid ikke av det kjente slaget for fisjon (deling) eller fusjon (sammensmelting) av atomkjerner. Det inngår ingen radioaktive substanser eller radioaktiv stråling i reaksjonen, slik man ellers kjenner for kjernereaksjoner. Ingen miljøkonsekvenser. Ingen ustyrlig kjedereaksjon; prosessen er sikker. Praktisk utforming av ulike varianter av cellene synes å kunne gjøres enkelt og rimelig. Råvaretilgangen er ikke noe problem. Med én prosent av verdens nikkelproduksjon og ubetydelige mengder hydrogen kunne – meget teoretisk – hele verdens energibehov dekkes. – Med slike utsikter, hva er så hindringene?
Utviklingen er som sagt eksperimentelt drevet, ut fra ulike oppfatninger om den underliggende fysikken. Dette har medført at fremdriften styres, og hemmes, av oppfinnerinteresser. Hemmelighold dominerer. Patentering har vist seg vanskelig fordi søkerne ikke kan gi teoretisk forklaring på hva som foregår. Ønsket om hemmelighold har også hemmet gjennomføringen av uavhengig kontrollerte tester som kan kaste bedre lys over virkemåten, men noen slike tester blir utført. Flere selskaper og forskningsorganisasjoner er aktive. To eksempler med ulik tilnærming:
- Brillouine Energy Corporation (BEC) drives av Robert Godes, en velkvalifisert fysiker. Godes har utviklet en teori for prosessen og får oppmuntring fra noen anerkjente forskere. Hans teori forklarer ikke alt, men gir grunnlag for styringen av hans energicelle. Cellen avgir foreløpig 2-3 ganger mer energi enn det som kreves for å holde prosessen gående. En produksjonsprototyp er nå under testing ved Stanford Research Institute (SRI). Hvis dette faller positivt ut, vil konstruksjonen lisensieres til produsenter av fyrkjeler, etter hvert på global basis.
- ECAT – Leonardo Corporation drives av Andrea Rossi, en egenrådig mann med et noe plettet rykte. Han har samarbeidet med en nylig avdød professor i teoretisk fysikk, og har etablert et samarbeid med svenske Elforsk og forskere ved Universitetet i Bologna om testing av hans energicelle. Tre celler – suksessive forbedringer – er testet med omfattende instrumentering. Testrapportene er offentlig tilgjengelige og preges av faglig tyngde og grundighet. Et hovedresultat er verifisering av at varmeproduksjonen i cellene langt overstiger mulige kjemiske prosesser, og derfor bare kan tilskrives en kjernereaksjon. En særegenhet ved Rossis løsning er anvendelsen av en hemmeligholdt katalysator (hjelpestoff) som er meget virksom i prosessen. Et potensial for høyere virkningsgrad er demonstrert. Testingen finansieres av svenske bedrifter gjennom Elforsk. Svenske bedrifter har også posisjonert seg for rettigheter, og et eksperimentelt anlegg på 1 MW bygges i en container for utprøvning i Sverige. Vattenfall (Sveriges Statkraft) følger utviklingen.
Gitt den dominerende plassen som olje og elkraft har i vår nasjonale økonomi og energipolitikk, kan det være lett å overse så beskjedne og kontroversielle prosjekter som utviklingen av nikkel/hydrogen-cellene. Men teknologiens status er nå slik at praktisk anvendelse virker sannsynlig, uansett hva teoretikerne sier. Det kan endre energipolitikkens forutsetninger radikalt, ved at både oljeforbruket og behovet for utbygning av store overføringslinjer for elkraft reduseres. Konsekvensene kan bli langt større enn dem vi har sett i kjølevannet av den amerikanske gassrevolusjonen de siste årene. Et politisk initiativ er nødvendig for å sikre en faglig kvalifisert og grundig følging av utviklingen. Og det haster, for dersom løftene fra testene innfris i fullskala kan virkningen i energimarkedene melde seg raskt.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 1.11.13.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
