Handel

Svak konkurranse – som fortjent

Svenskehandel og svak konkurranse på dagligvarer er en uunngåelig følge av importvern og landbrukssamvirkets posisjon, skriver Steinar Juel.

Steinar Juel

Publisert: 5. april 2018

Svenskehandel og svak konkurranse på dagligvarer er en uunngåelig følge av importvern og landbrukssamvirkets posisjon.

I påsken var kjøpesentrene ved Svinesund og andre steder like over svenskegrensen som vanlig fylt med glade nordmenn på handletur. Handelslekkasjen til Sverige setter stadig nye rekorder, og kjøpesentrene ved grensen ekspanderer stadig. I Norge er handelsstanden, foredlingsindustrien og bøndene bekymret.

Vi forbrukere synes matvarene her i landet er dyre og at utvalget er for dårlig. Derfor tar vi svippturer til Sverige, hvor selv den norske Jarlsberg-osten er en femtilapp billigere – skattepenger brukes til å subsidiere Tines eksport av Jarlsbergost.

Nordmenn er også verdensmestere i å reise til Syden, til Spania, Frankrike eller Italia, hvor vi fråtser i et uendelig utvalg av oster, skinker og andre kjøttvarer. «Ostetollen», som Høyre og Frp skulle fjerne da de kom i regjering i 2013, finnes fortsatt.

Partiene på Stortinget er bekymret over den manglende konkurransen i det norske dagligvaremarkedet. De setter ned utvalg og bestiller utredninger. Hver gang får de samme svar, et svar de ikke liker: Konkurransen og vareutvalget i Norge er svakere enn i andre land fordi Stortinget har vedtatt at landbrukssektoren skal beskyttes med proteksjonistiske tiltak. «Landbrukspolitikken, og spesielt importvernet, skaper etableringshindringer på leverandørleddet som på sett og vis er tilsiktet, men også etableringshindringer på detaljleddet som ikke er tilsiktet», skrev dagligvarelovutvalget i 2011.

Ingen bør være overrasket over det smale tilbudet av oster i norske butikker når det er skyhøy toll på en rekke ostearter. Lavt tilbud er tilsiktet.

Det er vanskelig for nye, norske dagligvareaktører å starte opp, og for utenlandske kjeder å etablere seg i Norge. Nye aktører må etablere avtaler med eksisterende norske matvareleverandører og bygge opp egen logistikk. De har ingen mulighet til å etablere seg med et stort innslag av andre varer enn konkurrentene. En ny utenlandsk aktør vil ikke kunne basere seg på å utvide det distribusjonsnettet de har i andre land til også å omfatte butikkene i Norge.

Lidl lyktes ikke i Norge, men har fått fotfeste i Sverige og Finland.

I fjor høst fikk Næringsdepartementet en ny utredning om etableringshindre i dagligvarebransjen. Konklusjonen var igjen at den særnorske svake konkurransen og det smale vareutvalget skyldes importvernet og den monopoliseringen innenlands som landbrukspolitikken fører til. I denne utredningen fra Oslo Economics heter det videre at tiltak som å regulere kjedenes innkjøpspriser vil ha «begrenset effekt på sannsynligheten for (ny-)etableringer». Samtidig pekes det på at slike reguleringer kan gi en rekke negative bivirkninger, blant annet høyere priser.

Oslo Economics konkluderer slik: «De negative bivirkningene av slike tiltak vil dermed trolig overgå de potensielle nytteeffektene.»

Det er en gåte at næringsminister Torbjørn Røe Isaksen og Høyres stortingsrepresentanter Kårstein Eidem Løvaas og Peter Frølich likevel vil utrede en regulering som skal sørge for at alle kjedenes innkjøpspriser blir like. Dette er også fremmet som forslag fra noen fylkeslag til Høyres landsmøte. Arbeiderpartiet går inn for det samme.

Skal det skapes mer konkurranse, og bli større vareutvalg, må det åpnes for større tilbud. Det vil kreve nedbygging av importrestriksjonene på matvarer og endringer i landbrukssamvirkets stilling i det norske markedet. Ønsker man ikke det, fordi en vil beskytte norsk matproduksjon, blir vareutvalget begrenset og konkurransen svakere. Vær ærlig og si det, politikere.

OECD publiserer årlig en rapport om i landbrukspolitikken i medlemslandene. Ifølge 2017-rapporten har Norge de meste omfattende støttetiltakene overfor landbruket av alle OECD-land, og det meste av støtten består i at forbrukerne betaler «overpriser» fordi landbruket er beskyttet mot konkurranse fra utlandet. Matprisene i Norge er om lag dobbelt så høye som verdensmarkedsprisene og prisene i EU. OECD noterer seg at det har skjedd lite med støttenivået i Norge de siste årene.

Opprettholdelse av beskyttelsen av landbruket var et sentralt argument da vi sa nei til EU-medlemskap i 1972 og i 1994. I 1972 sto landbruket for ni prosent av sysselsettingen her i landet, som var en betydelig andel. Andelen var sunket til fire prosent i 1994, og ytterligere ned til 1,5 prosent i dag.

Kostnadene ved landbrukspolitikken bæres i dag primært av forbrukerne, som betaler høye matpriser og får et dårlig utvalg. Det betyr at kostnadene ved å beskytte en etter hvert svært liten næring, bæres av de mange. Dette burde heller vært et tema på Høyres landsmøte.

Så lenge ingenting gjøres med importvernet, vil økt handelslekkasje være det som skaper økt konkurranse.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 3.4.18.