En ny normal, eller tilbake til den gamle?
Det er ikke tidspunktet for å begynne å bygge om en båt når vannet fosser inn, og den holder på å synke. Oppgaven er da å tette hull og stabilisere skuta. Når situasjonen er stabilisert, er tiden inne for ytterligere tiltak for å vri markedsøkonomien i mer grønn retning.
Publisert: 23. april 2020
Diskusjonen om hvordan samfunnet blir etter koronakrisen er i gang for lengst. Vurderingene som presenteres, preges ofte av de politiske standpunkter man har i utgangspunktet.
De som er imot vårt markedsøkonomiske system, mener at krisen vil være en spiker i kisten for dette systemet. Globaliseringen har spilt fallitt og vil forlates, mener de som er imot frihandel. Selvberging blir nødvendig, mener de som er opptatt av å beskytte norsk landbruk.
Og de som ønsker en rask omlegging til grønn økonomi, mener anledningen nå må benyttes.
Det er tre forhold ved dype kriser som gjør at de i etterkant kan føre til samfunnsmessige forandringer:
- Vesentlige svakheter i samfunnssystemet kan ha forårsaket krisen.
- Svakheter i systemet kan gjøre at konsekvensene av krisen blir større.
- Svakheter kan gjøre at kriser håndteres uklokt og ineffektivt.
Koronakrisen har ikke sitt opphav i svakheter i vårt samfunnssystem.
Hvor godt krisen håndteres og hvor omfattende skadene blir, er derimot knyttet til kvaliteten på den politiske styringen i de enkelte land, kvaliteten på de offentlige institusjonene, fleksibiliteten og soliditeten i økonomien, kvaliteten på velferdsordningene, graden av ulikhet og av den tilliten vi har til hverandre og institusjonene i samfunnet. Her er det store forskjeller mellom land, også i OECD-området. Norge og de andre nordiske landene scorer høyt på slike kvaliteter.
Det tilsier av vi vil være blant de land hvor det vil være minst behov for systemendringer.
I Norge ønsker nok de fleste å vende tilbake til sine tidligere liv, mens folk i en del andre land håper at det nå endelig må bli en forandring. Vår fleksible markedsøkonomi vil være en styrke for å komme raskere ut av den økonomiske krisen, og krisen avdekker heller at vi trenger mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre. Det ville vært en dårlig løsning dersom hvert land satt på hver sin tue og forsøkte å utvikle nye medisiner.
Globaliseringen gjør at vi kan vente at nye medisiner utvikles så raskt som mulig og blir raskt globalt tilgjengelig.
Norden er den gruppen land i verden hvor befolkningen har høyest tillit, er mest fornøyde med tilværelsen (lykkeligst), hvor inntektsulikhetene er minst og hvor tilgangen på velferdstjenester er god for alle. Inntektsmessig ligger vi også i toppsjiktet.
Norge er klassifisert som det landet i verden som er mest robust mot kriser (i FM Global Resilience Index). De andre nordiske land følger hakk i hæl. Vi klassifiseres også som et av de minst sårbare landene i verden (i Fragile States Index).
Vårt samfunnssystem, og samholdet i befolkningen, tåler en trøkk. Vi evner å sette inn mottiltak, og vi kommer oss relativt raskt på bena igjen. Det er ingen grunn til å tro at det vil bli annerledes denne gangen.
Gode offentlige finanser og en solid finansnæring er avgjørende for komme gjennom en økonomisk krise så raskt som mulig. Norge er, med vår fellesformue, i en særklasse. De andre nordiske landene har også svært gode offentlige finanser. Blant de 11 landene i verden som har topp kredittrating, såkalt trippel A, finner vi Danmark, Norge og Sverige. Vi bruker av vår fellesformue til å inntektssikre dem som nå mister jobben, og til å sikre at de fleste som er blitt arbeidsledige, har arbeidsgivere å komme tilbake når vi som forbrukere får friheten tilbake.
Det er slik fordi vi har hatt god styring med statens budsjettpolitikk i flere tiår.
Italia og Hellas er i den andre enden, med svært høy offentlig gjeld i utgangspunktet. Dette er land som nå vil gå fra vondt til verre og trolig vil oppleve finansielle kriser de ikke kan komme ut av uten omfattende bistand fra de andre eurolandene. Selv da vil arbeidsledigheten trolig bli høy lenge.
Faren for sterk sosial uro og negative samfunnsendringer i disse landene er betydelig.
Mangel på beredskap har vært et tema i diskusjonen om koronakrisen. Det er godt mulig vi kunne hatt bedre beredskap på smittevernutstyr, respiratorer og annet. Beredskapen til å tåle og håndtere økonomiske kriser kunne imidlertid ikke vært bedre. Det er en lærdom vi må ta med oss.
Støtteordningene og de ekstraordinære skattereduksjoner må avvikles så raskt markedene åpner igjen, slik at bedrifter igjen utvikles ut fra markedssignaler. Et nytt statsbudsjett i uken må ikke bli en vane, og forholdet til handlingsregelen må normaliseres.
Vi må benytte anledningen til raskt å legge om økonomien i grønn retning, hevder noen. Men midt under krisen vil det være uklokt å legge opp til en storstilt omlegging av næringslivet. Da vil det ta mye lengre tid før sysselsettingen vender tilbake til det normale. Jobbusikkerheten til de permitterte vil øke, og mange av de pengene som nå brukes til å holde liv i bedrifter, vil være bortkastede.
Det er ikke tidspunktet for å begynne å bygge om en båt når vannet fosser inn, og den holder på å synke. Oppgaven er da å tette hull og stabilisere skuta. Når situasjonen er stabilisert, er tiden inne for ytterligere tiltak for å vri markedsøkonomien i mer grønn retning.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 21.4.20.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
