Hva ville Gerhardsen gjort?
Så hva ville Gerhardsen gjort, hvis han levde i dag og skulle møte dagens utfordringer? Slik vi må forstå Kristjánsson, Moxnes og Marsdal, ville Gerhardsen ha innført en radikal form for sosialisme og planøkonomi – altså noe som til forveksling ligner på Rødts program. Er det noen andre som tror på det? Jeg tror ikke det, skriver Kristin Clemet i Klassekampen.
Publisert: 20. september 2019
Rødt-politikerne Mímir Kristjánsson, Bjørnar Moxnes og Magnus Marsdal, som også har bakgrunn fra Rødt, er for tiden veldig opptatt av Einar Gerhardsen.
I utallige bøker og artikler gjentar de det samme budskapet: Einar Gerhardsen var kommunist og senere sosialist og tilhenger av planøkonomi. Hadde han levd i dag, ville han ikke likt det han så, siden vi i dag verken er et sosialistisk samfunn eller har planøkonomi. Norge er blitt et liberalt demokrati med en åpen markedsøkonomi.Så hva ville Gerhardsen gjort, hvis han levde i dag og skulle møte dagens utfordringer?
Slik vi må forstå Kristjánsson, Moxnes og Marsdal, ville Gerhardsen ha innført en radikal form for sosialisme og planøkonomi – altså noe som til forveksling ligner på Rødts program.
Er det noen andre som tror på det?
Jeg tror ikke det.
Ifølge dokumentarserien «Einar» var noe av det siste Gerhardsen sa til Gro Harlem Brundtland før han døde i 1987, dette: «Jeg har alltid hatt tro på deg, men du har langt overgått mine forventninger».
Dette var det samme året som Arbeiderpartiet feiret sitt 100-årsjubileum og to år etter at Gro Harlem Brundtland i en stor tale lanserte partiets «frihetskampanje». Den innebar, for å sitere Thorbjørn Jagland, «litt av en revolusjon i Arbeiderpartiet». Den omfattet en rekke forhold ved samfunnsutviklingen, herunder forholdet mellom privat og offentlig drift.
Utover på 1990-tallet sto Arbeiderpartiet for et viktig reformarbeid. Vi kan kanskje oppsummere med å si at vi gjennom 1980- og 90-tallet, med Gro og Kåre, fikk et nytt økonomisk system, det vil si et åpent og markedsbasert system, som kom til erstatning for den plan- eller reguleringsøkonomien vi hadde hatt frem til slutten av 1970-tallet, og som da spilte fallitt.
Arbeiderpartiets vending, som ifølge noen historikere startet rundt 1977, var pragmatisk og ikke ideologisk begrunnet. Partiet så at det var behov for forandring.
I de tiårene som har gått siden 1980, har det skjedd store endringer i Norge. På Einar Gerhardsens tid fantes det knapt barnehageplasser eller sykehjem, og ingen hadde hørt om asylmottak, SFO eller BPA. Vi har hatt en utdanningseksplosjon. Offentlig sektor som andel av økonomien er langt større i dag enn den var den gang. Norge er mer velstående enn noen gang.
Men ville Gerhardsen vært med på denne fantastiske reisen?
Mímír Kristjánssons påstand synes å være at Gerhardsen ville foretrukket å stå igjen på perrongen, vinke farvel til Arbeiderpartiet og i stedet meldt seg inn i Rødt.
Kontrafaktisk historieskrivning er alltid vanskelig, men jeg tillater meg å tvile på at Kristjánsson har rett. Eller for å sitere professor Ola Kvaløy: Hadde Gerhardsen, Brofoss og Frisch hatt den faglige innsikten vi har i dag, ville de «heiet på de fleste av de reformer og dereguleringer som Willoch, Brundtland og Stoltenberg initierte, og som har bidratt til å opprettholde den velferdsstaten vi har i dag».
Det er påfallende at dagens kommunister så gjerne vil diskutere Einar Gerhardsen med oss som er borgerlige. Så la meg avslutte med igjen å sitere sosialdemokraten Thorbjørn Jagland fra 2008:
Det må «kunne konkluderes med at vekselvise regjeringer har bidratt til å sikre den samfunnsorden som ble etablert etter krigen. Ulike borgerlige regjeringer har foretatt justeringer av kursen, men ikke avveket fra den. Arbeiderpartiregjeringer har tilpasset seg dem fordi de i ettertid har fremstått som fornuftige og nødvendige».
Bortsett fra MDG er Rødt det eneste stortingspartiet som aldri har vært med i noen regjering. Skal det noen gang bli aktuelt, må nok partiet gjøre som Einar Gerhardsen gjorde: Ta et oppgjør med kommunismen.
Kontrafaktisk historiefortelling er alltid vanskelig.
Innlegget var publisert i Klassekampen 19. september 2019.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
