Vellykket rentepolitikk, ikke klassekamp
LOs Roger Bjørnstad angriper Norges Banks rentesetting, igjen, nå med kommentatorer og bankøkonomer som stedfortredere. Han ser konspirasjoner andre ikke ser.
Publisert: 4. september 2024
I en kronikk i DN 26. august går LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad til frontalangrep på blant annet mediene, særlig NRKs Cecilie Langum Becker og Aftenpostens Kjetil B. Alstadheim, og på bankøkonomer.
Klassekamp er tilbake, påstår han. Renten brukes til å sørge for høy ledighet, slik at lønningene holdes nede og kapitaleierne får hele veksten i verdiskapingen. Og NHO er med på dette. «NHO applauderer renteøkningene selv om veien til økt ledighet går gjennom svakere resultater for en god del av medlemsbedriftene.»
Bjørnstad angriper igjen Norges Banks rentesetting, men bruker kommentatorer og bankøkonomer som stedfortredere. For det Langum Becker, Alstadheim og de fleste bankøkonomer gjør, er å forklare Norges Banks vurderinger.
I de henvisningene Bjørnstad har i kronikken, forklarer Langum Becker hvorfor renten nå settes ned i Sverige, men ikke i Norge. Og Alstadheim kommenterte sentralbanksjefens årstale i februar, der hun forklarte hvordan Norges Bank vurderer inflasjon og arbeidsledighet i rentesettingen.
Kjernen i Bjørnstads kritikk er den samme som tidligere: Renteøkninger er unødvendig, fordi frontfagsmodellen sørger for at inflasjonen vil gå ned igjen.
Retorikken er imidlertid skrudd kraftig opp, og han ser konspirasjoner andre ikke ser. Eksemplene han viser til, brukes slik at de passer inn i hans fortelling. Hadde kronikken vært skrevet av en tilfeldig person, burde den vært forbigått i stillhet.
Jeg har ikke sett noen mene at «vanlige folk må leve med høy ledighet og økt ulikhet for å få bukt med inflasjonen».
Få er uenige i at frontfagsmodellen gjør det lettere å kombinere lav inflasjon med lav arbeidsledighet. Frontfagsmodellutvalget, som ble oppnevnt på initiativ fra LO, og som Bjørnstad var med i, og som han referer til, konkluderte blant annet med følgende:
«I økonomier med inflasjonsmål for pengepolitikken skal inflasjonsstyringen være fremoverskuende og fleksibel, og renten vil vanligvis settes med sikte på at inflasjonen skal bli lik inflasjonsmålet på mellomlang sikt. Ved negative hendelser, som for eksempel et kostnadssjokk til økonomien, bidrar frontfagsmodellen til mindre kostnadsvekst gjennom fleksibilitet i reallønningene, slik at behovet for å sette opp renten er mindre enn det ellers ville vært. Med et godt samspill i den økonomiske politikken vil inflasjonen enklere kunne bringes ned mot målet, uten å gå veien om en stor økning i arbeidsledigheten.»
Dette er ikke en kontroversiell konklusjon. Frontfagsmodellutvalget sier imidlertid ikke at renten i slike situasjoner ikke bør brukes. Heller ikke at arbeidsledigheten ikke vil øke noe.
Stramheten i arbeidsmarkedet har betydning for lønnspresset. Det mener også Frontfagsmodellutvalget, som skriver at «ved lav arbeidsledighet og høy kapasitetsutnytting i økonomien vil det være et høyere underliggende lønnspress – men det skal ikke oppstå vedvarende pris-lønnsspiraler eller lønns-lønnsspiraler, ettersom industriens lønnsevne virker disiplinerende og motvirker at slike spiraler får feste».
Ja, slik skal frontfagsmodellen fungere. Underliggende høyt lønnspress kan imidlertid bidra til at modellen svikter. Den er, som utvalget skriver, avhengig av tillit og av at partene opplever gevinster ved å etterleve den. Når arbeidsmarkedet er stramt, vil imidlertid aktører, både på arbeidsgiver- og arbeidstagersiden, ha incentiver til å bryte lønnsrammene. Arbeidsgivere for å få tak i sårt tiltrengt personell, og arbeidstagere for å få høyere lønn.
Det er også problematisk når det, som i dag, er stor forskjell på lønnsevnen i ulike næringer. Lønnsevnen i konkurranseutsatte bedrifter er gjennomgående god, mens den er langt dårligere i skjermede. De må i stor grad velte økte lønninger over i prisene, noe som bidrar til å holde inflasjonen oppe i en lengre periode.
Situasjon tilsier at Norges Bank bør bruke mer tid på å få ned inflasjonen, noe banken også gjør.
Jeg har lest det meste av Bjørnstads kritikk av Norges Bank, og jeg har fortsatt store problemer med å forstå hvilken rolle han mener at pengepolitikken bør ha. I Frontfagsmodellutvalget var han med på å formulere dette på en forståelig og fornuftig måte.
Derfor er det vanskelig å forstå hensikten med den siste kronikken.
Kanskje likte han dårlig at Alstadheim skrev at «LO tok feil om renten», og minnet om at hans sjef, LO-leder Peggy Hessen Følsvik, mente at sjansen var stor for at Norge ville gå på en kjempesmell som følge av renteøkningene. Slik det ser ut nå, har renten nådd toppen, mens ledigheten fortsatt er lav og inflasjonen er på vei ned.
Norges Banks rentestrategi ser ut til å ha vært vellykket.
Så Alstadheim har rett, LO tok feil.
Steinar Juel er tidligere hovedstyremedlem i Norges Bank.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 2.9.2024.
Relatert
Produktiviteten er viktig
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
Forvaltningens evne til å gjennomføre: Rettsliggjøring uten realisme
Vilkårlig om kommunene etterfølger loven
