Tillit gir vekst

Det bør være et mål å bevare den høye tilliten i Norge. Men den kan dessverre ikke millimeterjusteres med skattenivået eller annen politikk. Utfordringen fremover er å komme gjennom vanskeligere økonomiske tider, uten at tilliten faller, slik den gjerne gjør i nedgangstider. Da trengs tiltak som skaper vekst, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 27. juni 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

I Aftenposten 21. juni skrev jeg om betydningen av tillit. 25. juni repeterer Marte Gerhardsen mange av mine poenger, men mener jeg fremmer to misforståelser: At likhet står i veien for vekst, og at vi kan skille mellom rettferdig og urettferdig ulikhet.

Jeg skriver ikke at likhet står i veien for vekst, og jeg mener det heller ikke. Det jeg skrev var jo nettopp at relativt stor likhet har bidratt til høy tillit i Norge, og at det har bidratt til vekst. Men selvsagt må dette nyanseres: Hvis likhet er det eneste målet for politikken, vil det gå utover både veksten og viktige verdier.

Noen ganger kan politiske grep som i utgangspunktet skaper noe større ulikhet, likevel gi vekst og inkludering på sikt. Det tydeligste eksempelet er kanskje at flere i høyere utdanning kan gi høyere målt ulikhet, fordi studenter er fattigere enn de som er i arbeid (og fordi utdanning gir høyere lønn når man er ferdig). Men på lengre sikt er det liten tvil om at utdanning gir vekst. Slik er det på en rekke områder.

Gerhardsen viser til OECD, som angivelig har slått fast at økende forskjeller i Norge har svekket veksten. Det er en forenklet fremstilling av OECDs funn, men la oss se på noe av det OECD anbefaler for Norge: innstramminger i sykelønnsordningen, redusert offentlig eierskap, omlegging av landbrukspolitikken og en utredning av endringer i skattesystemet, herunder formuesskatten. Alt dette kan i utgangspunktet øke ulikheten noe, men OECD mener det vil øke veksten. Så når Gerhardsen sier at ideen om at tiltak som gir noe økt ulikhet kan gi inkluderende vekst er «ettertrykkelig motbevist av historien», kan hun i hvert fall ikke bruke OECD som kilde.

Den andre misforståelsen Gerhardsen mener jeg fremmer, er at vi kan skille rettferdig og urettferdig ulikhet. Men det ser ikke ut som at Gerhardsen er uenig, bare at hun synes dette «er vanskelig i praksis». Det er det selvsagt. De fleste har nok likevel en forståelse av dette: Økonomiske forskjeller som kommer av forskjeller i innsats eller talent, er ofte til å leve med, mens forskjeller som kommer av forskjellsbehandling eller privilegier er uheldig.

At tilliten har økt i Norge de siste tiårene, til tross for noe økt ulikhet, kan tyde på at mye av (de fortsatt relativt små) ulikhetene i Norge ikke oppfattes som urettferdige.

For å gjenta poenget i min kronikk: Det bør være et mål å bevare den høye tilliten i Norge. Men den kan dessverre ikke millimeterjusteres med skattenivået eller annen politikk. Utfordringen fremover er å komme gjennom vanskeligere økonomiske tider, uten at tilliten faller, slik den gjerne gjør i nedgangstider. Da trengs tiltak som skaper vekst.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 27.6.15.